1998 – Medieteknologi og ytringsfrihet
Retten til ytringsfrihet er ikke bare et politisk anliggende
Når ytringsfriheten kår diskuteres tar man vanligvis utgangspunkt i hvordan ulike regimer håndterer dette. Begrensninger i ytringsfriheten sees dermed som en følge av politiske beslutninger.
I dag hevder imidlertid alle demokratiske stater at slike politiske restriksjoner kun tas i bruk i helt spesielle tilfeller. Dette kan være hensyn til rikets sikkerhet, personvern, forebyggelse av forbrytelser etc.
Det vil imidlertid alltid være god grunn til å stille seg skeptisk til rådende praksis. Statsforvaltningens framgangsmåte når det gjelder hemmeligstempling av dokumenter er stadig et aktuelt eksempel hvor ytringsfriheten begrenses av rent politiske grunner.
Åpenbare restriksjoner motivert ut fra ønsket om å hindre at bestemt informasjon skal bli allment kjent er imidlertid bare en del av det totale bildet. Ytringsfrihetens kår har forandret seg radikalt på grunn av endringer i medieteknologiene. Naturligvis påvirkes også teknologien av politiske prosesser, men følgene for ytringsfriheten er på langt nær så åpenbar som ved direkte sensur.
Jeg vil her forsøke å belyse hvordan ulike medieteknologier har hatt betydelig innvirkning på ytringsfriheten opp gjennom tidene.
Når det gjelder ytringsfriheten danner FNs menneskerettighetserklæring, artikkel 19, et godt utgangspunkt.
Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding, og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel uten hensyn til landegrenser.
Menneskerettserklæringen er riktignok ikke juridisk forpliktende for noen nasjon, men artikkel 19 danner grunnlaget for flere bindende konvensjoner, som skal sikre enkeltmenneskers rettigheter (Wolland 1992:5) . Teksten er i utgangspunktet kompromissløs, men som nevnt finnes det en rekke situasjoner der man anser det som legitimt å sette ytringsfriheten til side.
Sett i forhold til teknologi er det viktig å merke seg at ytringsfrihet omfatter mer enn retten til å si det man mener uten å bli straffet for det. Skal man snakke om reell ytringsfrihet er enkeltindividenes rett til å holde seg informert av like stor betydning. Den som ønsker å delta i en offentlig debatt er avhengig av å ha noenlunde den samme forhåndskunnskapen som de budskapet er ment for.
Å komme med en enkel, generell teknologidefinisjon er langt vanskeligere. Langdon Winner bruker teknologibegrepet som en samlebetegnelse med tre hovedpunkter (referert i Lanestedt 1989:17) ;
Fysisk, teknisk apparatur eller konstruksjoner hvis bruksområde det råder en utbredt kulturell enighet om.
Metoder og kunnskap relatert til produksjon og bruk av apparaturen.
Det nettverk av organisasjonsmessige og andre forhold som muliggjør og påvirkes av 1. & 2. Herunder regnes skoleverk, forlagsvesen, presse etc.
Moderne medieteknologi innebære at sender og mottaker må forholde seg til ulike former for teknikk, avhengig av om denne brukes til koding eller dekoding av informasjonen. Her er det selvfølgelig avgjørende at både sender og mottaker er i stand til å utnytte teknikken til kommunikasjonsformål.
Sammenhengen mellom teknikk og bruken av denne kan illustreres av filmmediet. For senderen omfatter teknikken fysiske innretninger som kamera, film, prosjektører etc.. Dessuten trengs kunnskap om hvordan alt dette faktisk fungerer. Skal man kunne snakke om en teknologi, egnet til noenlunde effektiv formidling, kreves det imidlertid mye mer. Eksempler er; finansiering, kjennskap til mottakerne, sjangere og fortellerteknikker, samt tilgang til et distribusjonsapparat o.s.v. . Mottakeren må være i stand til å forstå de abstrakte virkemidlene som filmskaperen har benyttet, men han behøver ikke forholde seg til filmen som fysisk objekt.
Sosial bruk av teknikk definerer en teknologi
Det er en kontinuerlig vekselvirkning mellom teknisk utvikling og måten teknikken blir brukt på. Teknikken utvikles ikke til en del av en teknologi med mindre det finnes et marked for sluttproduktet. Hvis en teknisk nyvinning få betydning må den videreutvikles og markedsføres med henblikk på bestemte sosiale bruksmåter (Raymond Williams, referert i Syvertsen 1987:11) .
Hvorvidt nye teknikker utvikles for å imøtekomme et behov, eller om behovet skapes i etterkant er i høy grad relevant. Dette er i seg selv et omfattende forskningsfelt og jeg vil så vidt berøre dette, knyttet til noen av medieteknologiene.
I utgangspunktet vil enhver ny medieteknologi kunne benyttes til å formidle informasjon via kanaler som ikke var tilgjengelig tidligere. Forutsatt at ny teknologi supplerer den eksisterende er det ikke urimelig å anta at denne teknologien gir mottakerne større tilgang til informasjon. På den annen side krever enhver medieteknologi at innholdet tilpasses et formspråk, bestemt av mediets begrensninger :
" Gjennom de konvensjoner og den teknologi som mediene er henvist til, innskrenkes formidlingen til visse sanser : til synet i trykkmediene, til hørselen i lydmediene, og til syn og hørsel i fjernsynet. I tekstmediene tvinges man lett inn i en "lineær" fremstillingsform. /../ Gjennom billedmediene kan innholdet lettere presenteres relasjonelt : aktørene plasseres i forhold til hverandre i et rom. /../ På den annen side har man vanskeligere for å uttrykke mer abstrakte begrep. Mens levende bilder demonstrerer handlinger enklere enn tekst, så er det lettere å gi direkte uttrykk for følelser og tanker gjennom tekstmedier enn gjennom billedmedier".
(Seymour Chatman, sitert i Høyer 1988:26)
Hvert medium har sine fortrinn, men selv en kombinasjon av flere, ulike medier vil aldri kunne formidle alle de tanker og følelser som ligger bak informasjonen. I ytterste konsekvens kan man derfor si at all medieteknologi innebærer en begrensning av ytringsfriheten. I praksis må man imidlertid forholde seg til ytringsfriheten i lys av folks evne og mulighet til å utnytte de eksisterende teknologiene maksimalt.
Talespråkene
Muntlig formidling har et åpenbart fortrinn fremfor andre medieteknologier ettersom sender og mottaker møtes både i tid og rom. Det medfører at budskapets innhold og form kan tilpasses ulike mottakere mens formidlingen pågår. Eventuelle misforståelser kan dermed oppklares på stedet.
I utgangspunktet skulle man ikke tro at talespråket la noen begrensninger på ytringsfriheten. Så godt som alle voksne mennesker er i stand til å formulere sine meninger på sitt eget språk, men når det blir nødvendig å formulere, og gjenngi, mer kompliserte resonnementer oppstår det gjerne problemer. Dette skyldes først og fremst at muntlig formidling baserer seg på at all informasjon må lagres i hukommelsen. Et budskap som skulle formidles gjennom flere ledd måtte organiseres slik at sammenhengen ble unik nok til å beholde sin form ved muntlig formidling. For å lagre og organisere større informasjonsmengder brukte man derfor fortellinger, knyttet til mennesker og deres handlinger (Ong 1982:140) .
Talespråket som kommunikasjonsteknologi ble i særlig grad utviklet gjennom retorikken. Som vitenskap har retorikken røtter tilbake til Athen i det 5. århundre f. Kr. Man satte veltalenhet i system og tok sikte på å utdanne politikere, rettstalere og kunsttalere i sin alminnelighet (Amundsen 1971:262) .
Man utviklet også flere assosiative hukommelsesteknikker som erfarne talere gjorde bruk av. Den katolske kirkes bruk av latin i liturgien er et godt eksempel på hvordan talespråket kan brukes for å begrense ytringsfriheten. Krav til språkkunnskap var en effektiv måte å hindre legfolk i å stille spørsmål til forkynnelsen av evangeliet (Wollan 1992:15) .
Et annet eksempel er den europeiske overklassens bruk av fransk i samtaler seg imellom. Hvorvidt man var meningsberettiget ble ikke knyttet til kunnskap om de aktuelle saksforhold, men ble snarere et spørsmål om man behersket språket, eller ikke.
I dag kan vi fremdeles se spor av dette hos politikere og ikke minst i ulike fagmiljø. For å beskytte egne interesser tar man i bruk en fagterminologi som ofte gjør relativt enkle budskap uforståelige for menigmann.
Skriftspråkene
Når de første skriftspråkene ble innført er også vanskelig å tidfeste. Dette skyldes ikke minst at overgangen fra ulike billedspråk er svært flytende.
De fonetiske alfabetenes opprinnelse kan imidlertid føres tilbake til Midt-Østen, omtrent 3000 år f. Kr. Innføringen av et skriftspråk førte til at man kunne forholde seg til informasjon på en helt annen måte enn hva tilfellet var da man baserte seg på muntlig overlevering. Først og fremst var man ikke lenger avhengig av hukommelsen for å kunne gjengi et budskap. Senderen kunne dermed organisere informasjonen etter eget forgodtbefinnende, uten å være avhengig av en streng syntaks for å beskytte innholdet.
Ved muntlig formidling ble tekstens endelige mening sterkt påvirket av konteksten. En skriftlig formidlingstradisjon knyttet imidlertid meningsinnholdet langt sterkere til tekstenes faktiske innhold (McKnight 1991:22) . Alle var ikke like begeistret over en slik utvikling ; Sokrates forteller at Platon mente skriftspråket var unaturlig og fryktet det ville ødelegge menneskenes hukommelse (Ong 1982:79) . Platon hadde neppe menneskehetens "kollektive hukommelse" i tankene, men siktet til den enkeltes evne til å tilegne seg og deretter gjengi informasjon.
Skriftspråkene medførte en forskyvning av maktforholdet mellom sender og mottaker, fordi de var de første mediene som innførte en avstand, i tid og rom, mellom formulering og fortolkning. Dette ga senderen anledning til å planlegge presentasjonen og dermed sette premissene for dekodingen.Selv om folk flest ikke hadde kunnet uttrykke seg på samme måte som de erfarne talerne, var de i det minste i stand til å forstå det meste som ble sagt på deres eget språk.
Skrevne tekster forutsatte kjennskap til et alfabet, noe de færreste fikk mulighet til å tilegne seg. Dyktige talere hadde hatt et fortrinn fremfor de som ikke var særlig bevandret i talekunsten, men dette skyldtes kvaliteter ved senderen som person og ikke egenskaper ved selve mediet. Taleren kunne ikke trekke veksler på annet en sine egne evner og hans autoritet var hovedsakelig avhengig av det ryktet han var i stand til å opparbeide seg.
Etterhvert ble både historiske, religiøse og juridiske tekster skrevet ned. Det førte til at disse ble praktisk talt utilgjengelige for menigmann.
Det faktum at tekstene kunne bevares, eksakt slik det ble skrevet ned, førte også til at innholdet kunne gjøres mer komplisert. Dette fikk blant annet følger for lovverket som ble mer omfattende og presist. Ganske snart ble mengden informasjon så stor at den ikke lenger kunne formidles muntlig. Definering og tolkning av lovverket ble dermed en sak forbeholdt de som behersket skriftspråket.
Trykkekunsten
Innføringen av trykkekunsten tidfestes gjerne til 1445 da Johann Gutenberg ga ut sitt første skrift, trykket med løse typer. Dette er imidlertid en sannhet med visse modifikasjoner. Kineserne trykte bøker ved hjelp av helsides maler allerede på 1000-tallet og mindre, løse metallblokker ble innført i Korea i 1241. Trykkekunsten fikk imidlertid ingen stor utbredelse, hverken i Kina eller Korea. Det skyldes blant annet at teknologien ble kontrollert av makthaverne, som kun var interessert i å gi ut et svært begrenset antall skrifter (Pool 1983:12) .
Gutenbergs oppfinnelse gjorde ham i stand til å trykke 300 sider per dag, noe som tidligere hadde tatt et år å skrive for hånd. At teknikken ble en suksess skyldes også at den ble lansert på et tidspunkt hvor både økonomiske, kulturelle og politiske forhold lå til rette. Samfunnets overgang til pengehusholdning, økt handelsvirksomhet og humanismens inntog i åndslivet var noen betydningsfulle faktorer (Vyrje 1987:30) .
Trykkekunsten var betydningsfull fordi den førte til langt lavere produksjonskostnader. Riktignok fortsatte man å kopiere for hånd i flere tiår, selv etter at trykkekunsten var godt etabelert. Årsaken var først og fremt at trykkeriene konsentrerte seg om å produsere klassiske tekster, som allerede var tilgjengelig for den minoriteten som var i stand til å lese. I de tilfellene der førsteutgaver ble utgitt i trykt form var det lenge regningssvarende å kopiere disse for hånd fremfor å trykke et nytt, begrenset opplag.
Etterhvert som stadig flere mennesker ble lese og skrivekyndige åpnet det seg nye markeder, både for gamle, religiøse skrifter og for nye, adskillig mer folkelige tekster. Man ble dermed i stand til å øke opplagene, noe som igjen ga en stadig lavere stykkpris. Denne vekselvirkningen førte til at utviklingen akselererte og trykkekunsten fikk etterhvert stor betydning for samfunnslivet.
Ikke minst er protestantismen fremvekst, på bekostning av den katolske lære, et godt eksempel på dette. Tilgang på rimelige, oversatte bibler svekket kirkens posisjon som forkynner (Pool 1983:14) .
Masseproduksjon av trykte skrifter fikk både positive og negative følger for ytringsfriheten. På den ene siden fikk stadig flere mennesker tilgang til informasjon, som tidligere hadde vært forbeholdt små, eksklusive grupper. På den annen side fikk myndighetene langt større muligheter til å kontrollere hva som ble gitt ut. Reproduksjonen ble adskillig mer stedbunden enn hva tilfellet var tidligere da bøker ble kopiert for hånd. Dermed ble det enkelt å finne frem til senderne og holde disse under oppsyn. Makthaverne (stat og kirke) kunne relativt enkelt kontrollere hva som ble trykt og dermed hindre at ytringsfriheten ble "misbrukt".
Det er interessant å merke seg hvordan makthaverne kunne utnytte sider ved teknikken for å hindre uønskede ytringer. Blant annet kunne dette gjøres ved hjelp av statlig monopol på tilvirkning, eller import av papir og trykksverte. Den som ga ut noe kontroversielt kunne effektivt stoppes ved å stanse tilgangen på disse råmaterialene. En annen metode besto i at de som ønsket å trykke måtte ha en særskilt konsesjon. Såkalte privilegiesystem ble innført allerede i 1469 da Johan von Speyer fikk enerett til å trykke og importere alle bøker til bystaten Venedig. Slike system var opprinnelig ment å beskytte økonomiske interesser, men ivaretok også samfunnets ønske om sensur på en effektiv måte (Vyrje 1987:31) .
Privilegiesystemene er forøvrig en forløper til den tankegangen som ligger til grunn for moderne opphavsrettslovgivning.
I Norge var trykkerivirksomhet et kongelig privilegium frem til 1814. De få som fikk konsesjon fikk dette på svært strenge vilkår (Wollan 1992:16). Først mot slutten av 1700-tallet førte "folkeopplysningstanken" og ønsket om økt demokratisering til økt motstand mot offentlig sensur. Etterhvert ble ytringsfriheten oppfattet som en rettighet som alle mennesker var født med (1992:42) .
Tydeligst kommer denne utviklingen til uttrykk i den amerikanskeuavhengighetserklæringens første tilleggsparagraf, fra 1791. Der heter det, blant annet ;"Kongressen skal ikke vedta noen lov som /../ innskrenker tale- og pressefriheten .." .
Den norske grunnloven fikk, i sin opprinnelige form, en lignende utforming. I 1814 lød den syvende grunnsetningen som følger ; "Trykkefrihet bør finne sted" .
Dette dannet senere grunnlaget for Grunnlovens §100, hvor det tas en hel rekke forbehold. Ordlyden i §100 er foreslått endret, men gir likevel ytringsfriheten et svakere vern enn hva tilfellet er i USA.
I denne sammenhengen er det imidlertid viktig å huske på at lovens bokstav og kultuell praksis ofte er to forskjellige ting.
Gutenbergs oppfinnelse var spiren til det vi i dag betegner som massemedier. Disse kan defineres som medier som gjør den samme informasjonen relativt lett tilgjengelig for en stor, uensartet gruppe mottakere.
Utviklingen strakte seg imidlertid over flere hundre år. Først på 1830-tallet kan man snakke om trykte massemedier, noenlunde slik vi kjenner dem i dag. Dette var nært knyttet til den industrielle revolusjon som førte til at produksjon og distribusjon ble såpass effektiv at man kunne fremstille titusenvis av eksemplarer, til en billig penge (Pool 1983:18) .
I forhold til de elektroniske massemediene har trykte medier et fortrinn, i og med at de kan konsumeres i et tempo som er tilpasset mottakeren. Mottakeren får tid til å konsentrere seg og blir dermed i stand til å følge relativt kompliserte resonnementer, noe som sjelden lar seg gjøre i radio eller fjernsyn. Dette er fortrinn som har hjulpet pressen i å bevare sin stilling som informasjonsspreder og debattforum.
Elektronisk kommunikasjon
Formidling av informasjon skjøt for alvor fart da man oppdaget elektrisitetens elektromagnetiske egenskaper. Massekommunikasjon hadde lenge vært ensbetydende med trykte medier.
Informasjonsinnholdet var dermed knyttet til et fysisk medium, noe som satte klare begrensninger på formidlingshastigheten. Fordelen var at innholdet kunne bevares eksakt slik det opprinnelig var skrevet. I det man begynte å formidle informasjon som elektriske signaler var det ikke lenger selvsagt at informasjonen ble bevart. Til gjengjeld ble man i stand til å kommunisere over store avstander, i løpet av noen sekunder.
Telegrafen
Eksperimenter med ulike former for telegrafi ("fjernskriving") hadde pågått siden 1770-årene, men et system med kommersiell suksess oppsto først i 1844, takket være Samuel Morse. Systemet baserte seg på at én elektrisk krets ble vekselvis brutt og sluttet ved hjelp av en enkel "nøkkel".
Morse laget et alfabet der lange og korte pulser ble satt i system slik at en kyndige operatører kunne utveksle informasjon. Andre gjorde forsøk med systemer som automatisk reproduserte de enkelte tall og bokstaver. Datidens teknologi gjorde imidlertid disse systemene store og uhåndterlige, samtidig som de var lite driftssikre (Pool 1983:25) .
Tidligere hadde formidlingshastigheten vært avhengig av hvor raskt menneskene var i stand til å bevege seg med fysiske hjelpemidler. Telegrafen gjorde det mulig å transportere informasjon med lysets hastighet, selv om det ikke var noen visuell kontakt mellom sender og mottaker. Selv om systemet var avhengig av et fysisk ledningsnett må en kunne si at telegrafen frigjorde informasjonen fra fysiske transportmidler; ".. dette hadde enorme konsekvenser for økonomi (internasjonal børshandel), aviser (nyhetsorienterte telegrambyrå), internasjonale konflikter (krigsrapportering) og det litterære språket (Hemingway) .." (Aarseth 1993:29) .
Før telegrafen ble skrift hovedsakelig benyttet for å bevare informasjon for ettertiden. Telegrafen førte til at aktuell informasjon kunne spres langt raskere. Dermed fikk skrift også langt større betydning som en samtidsskapende kraft (ibid) .
Meldingsformidling via telegrafen var imidlertid en dyr affære. Selv om pressen var i stand til å forhandle seg frem til relativt gunstige priser kunne ikke de enkelte avisene bære kommunikasjonkostnadenealene. Man ble derfor nødt til å slå seg sammen om nyhetsformidlingen, noe som førte til dannelsen av nyhetsbyråer (Pool 1983:92) .
Disse byråene formidlet likelydende meldinger til et stort antall aviser. Dette konseptet lever fremdeles i beste velgående og har blitt adoptert av alle, senere massemedier.
At det kan ha dramatiske følger for mangfoldet er temmelig opplagt. Selv om foranledningen var spesiell står CNNs dekning av Gulfkrigens første dager som et godt eksempel på hva som kan skje når én budbringers inntrykk formidles videre.
På lignende vis sørger nyhetsbyråene for at store mengder informasjon blir gjort tilgjengelig, noe som gir dem en unik mulighet til å forme budskapet slik de finner det opportunt. Mediebedrifter med begrensede ressurser blir i praksis tvunget til å benytte byråenes meldinger, uten reelle muligheter til å sjekke om informasjonen er korrekt. Dette er særlig et demokratisk problem i utviklingsland, der mediene generelt har svak økonomi (Mathiesen 1989:82).
Telefonen
Utviklingen av telefonen kom som en naturlig videreføring av telegrafteknologien. Da Alexander Bell lanserte telefonen, i 1876, var det som en "forbedring av telegrafen" (Bakke 1993:313) . Riktignok hadde forretningslivet maktet å utnytte telegrafen temmelig effektivt, men det forhindret ikke et stadig økende behov for direkte kommunikasjon mellom sluttbrukerne.
Telefonen blir gjerne betraktet som en uformell, desentralisert og demokratisk teknologi som undergraver vertikal autoritet (1993:317)
Telefonen i seg selv gjør ingen forskjell på ulike brukere. Avhengig av senderens iherdighet kan mediet formidle informasjon mellom personer som ellers ikke deler noen kommunikasjonskanal. Telefonen har derfor blitt mye brukt der man ønsker å nå mottakere på høyst ulike nivå i samfunnet.
Telefonen fremmer mellom-menneskelig kommunikasjon uten å påvirkemaktforholdet mellom sender og mottaker. Tidligere var den som ringte også sikret tilnærmet full anonymitet siden man kun behøver å identifisere seg meg stemmen. Dette har riktignok forandret seg noe ettersom dagens digitale telefonsentraler gjør det mulig å registrere hvor samtalene kommer fra.
I de fleste land har myndighetene vært raske til å overta telegraf- og telefonnettet. Man nøyde seg ikke med å tildele konsesjoner, men gjorde selve utbyggingen av infrastrukturen til et statlig anliggende. I den norske telegraflovgivningen, av 1899, heter det ; "enerett for staten til befordring af meddelelser ved hjelp av telegraflinjer og lignende anlæg".
I utgangspunktet kunne dette motiveres ut fra et ønske om å gjøre et fysisk begrenset sendenett allment tilgjengelig. Men det kan også oppfattes som et ønske om direkte kontroll og dermed en forlengelse av trykkeriprivilegiene (Wollan 1992:16) .
Etter at Guglielimo Marconi innførte radiotelegrafien (ca. 1900) førte det raskt til lignende problemstillinger, da knyttet til begrenset båndbredde.
Radio & fjernsyn ( kringkasting )
Det er svært vanskelig å skille mellom hvorvidt en teknologi er et resultat av et faktisk behov, eller om den skaper et behov i ettertid, i kraft av sin egen eksistens. Når det gjelder kringkastingsmediene ser disse ut til å ha skapt et behov i etterkant av den rent tekniske utviklingen (McQuail 1987:15) .
Borgernes behov for politisk og økonomisk informasjon ble allerede dekket av pressen, filmindustrien sørget for underholdning mens telegraf og telefon kunne brukes til formidling av beskjeder, mellom enkeltmennesker.
Etterhvert ble riktignok den rent tekniske utviklingen temmelig målrettet, men som Raymond Williams påpeker; var radio og fjernsyn "primarily devised for transmission and reception as abstract processes, with little or no definition of preceding content" (Williams 1975:25) .
Kringkastingsteknologiene ga i liten grad mottakerne tilgang til informasjon som de ikke hadde vært i stand til å tilegne seg tidligere. Likevel påvirket de ytringsfriheten på en ny og svært vesentlig måte; radioen var det første massemediet som baserte seg på at de enkelte sluttbrukerne disponerte egne mottakerapparat som var nødvendig for å motta og dekode informasjonen .
De som ønsket å utnytte teknologien måtte investere i teknikk, som ikke var knyttet direkte til selve informasjonen. Det faktum at både sender og mottaker ble avhengige av tekniske produkter førte til nye økonomiske muligheter.
De færreste av mottakerne var i stand til å skaffe seg de nødvendige apparatene på annen måte enn gjennom autoriserte forhandlere. Dermed ble det enkelt å registrere hvem som var i stand til å ta imot sendingene, noe som åpnet for en finansieringsform som har vært knyttet til alle elektroniske massemedier, nemlig ulike lisensordninger.
Da man opprettet de europeiske krinkastingsmonopolene satte man likhetstegn mellom det å ta imot kringkastings-sendinger og det å eie et mottakerapparat. Alle som eide en mottaker ble belastet med faste beløp, fullstendig uavhengig av hvorvidt de faktisk overvar sendingene eller ikke. Kringkastings-institusjonene fikk dermed en svært privileget, økonomisk stilling.
Myndighetene stilte seg som garantist for ordningen mot at institusjonene fylte bestemte funksjoner. Resultatet ble allmennkringkastingen ("public service"), som i praksis innebar at programtilbudet skulle inneholde noe for enhver smak, uten å favorisere eller støte bestemte grupper (Syvertsen ?:70-71) .
Kringkastingsmonopolene er hovedsakelig et fenomen som kjennetegner europeisk mediepolitikk. En fri økonomisk stilling har blitt ansett som en garanti for at disse kanalene inneholder så objektiv informasjon som mulig.
Monopolene trues imidlertid på flere fronter. I første omgang har innføringen av satellittkommunikasjon, på begynnelsen av 1980-tallet, ført til en dramatisk økning i antall tilgjengelige kanaler. Felles for disse kanalene er at driften er rent kommersielt fundert, uten den økonomiske frihet som de lisensfinansierte kanalene nyter godt av. Hensynet til lønnsomhet fører til en stadig økende spesialisering siden dette er rimeligere enn et bredt tilbud.
Økningen i antall tilgjengelige kanaler har allerede vist seg å ha betenkelige konsekvenser. Det viser seg at folks totale medieforbrukøker svært lite, men sammensetningen av konsumet endres.
Kanalutvidelsen i Sverige (1969) illustrerer dette. Alle programkategoriene fikk omtrent dobbel sendetid, mens resultatet for konsumet var som følger (Østbye 1992:18) :
Konsumet av nyheter holdt seg noenlunde konstant.
Konsumet i kategoriene politikk og samfunn, annen informasjon og kultur fikk en klar nedgang.
Konsumet av sport, fiksjon og underholdning ble merkbart større.
I lys av dette er det grunn til å tro at større tilgang til ( utenlandske ) underholdningskanaler kan presse de nasjonale almennkringkasterne inn i en ond sirkel, der seertallene tillegges større vekt enn kvalitative vurderinger av presentasjon og innhold. Det økte tilbudet fører også til at de tidligere monopolene får en stadig mindre del av folks oppmerksomhet.
Følgen er gjerne at den påtvungne lisensen føles urimelig. Dermed må de institusjonene som nyter godt av lisensmidlene forsvare sin stilling, både ovenfor publikum og politikere. Hvis dette forsvaret innebærer en konkurranse med de kommersielle kanalene, på deres premisser, vil folk motta stadig mindre, variert informasjon.
Ytringsfriheten er dermed i fare, medmindre andre kommunikasjonskanaler ivaretar behovet for informasjon og kritisk journalistikk.
Digital kommunikasjon
Et karakteristisk trekk ved digital formidling er mulighetene den gir til å bryte ned skillene mellom de ulike mediene. Straks informasjonen er digitalisert spiller det ingen rolle, for datamaskinen, hvorvidt den behandler instruksjoner, grafiske symboler, bilder eller lyd. Forutsatt at man har tilgang til de nødvendige grensesnitt og programvare, finnes det omtrent ingen grenser for hva som kan gjøres tilgjengelig som digital informasjon. Heri ligger mye av årsaken til at de digitale mediene også har en sterk påvirkningskraft på andre medier.
I dag har så og si alle trykte skrifter blitt til ved hjelp av datateknologi, enten i form av ulike typer tekst- og billedbehandling eller under selve reproduksjonen.
Telefonnettet har tatt i bruk digitalteknikk; først i sentralene, senere på selve overføringsnettet og hjemme hos den enkelte kunde. Videre ser en hvordan film og fjernsyn tar i bruk datateknologi, både på lyd- og billedsiden.
Et annet særtrekk ved digitale medier er mangelen på fysiske bindinger mellom informasjonsinnholdet og formidlings- og lagringsmediene. Dette kan illustreres med denne teksten, skrevet på en datamaskin, lagret på magnetisk disk og deretter lastet ned via Internett for å vises på en skjerm. Medmindre teksten skrives ut på en skriver eksisterer den ikke som annet enn et utall kombinasjoner av to spenningsnivåer.
Informasjonsinnholdet er med andre ord fullstendig abstrahert fra menneskenes sanseapparat, noe som gjør mottakeren fullstendig avhengig av å beherske teknologien.
Digitale datamaskiner
Digitale datamaskiner hadde sin spede begynnelse på 30-tallet, men først i de senere år har man begynt å bruke teknikken til personlige kommunikasjonsformål.
Hjertet i datamaskinen er sentralprosessoren. Denne er ikke stort annet enn en mengde elektriske kretser som ikke er i stand til å foreta seg noe som helst på egenhånd. Den kan imidlertid utføre et begrenset antall aritmetiske- og logiske operasjoner, noe gjør svært raskt. For at datamaskinen skal kunne brukes til noe fornuftig må vi fortelle sentralprosessoren hvordan den skal oppføre seg, noe vi gjør ved hjelp av ulike former for instruksjonsdata.
Instruksjonsdata kan enten være fiks ferdig, kommersiell programvare, som ikke uten videre kan manipuleres av brukeren, eller det kan være prosedyrer definert av sluttbrukerne, enten som en erstatning for, eller som et supplement til den ferdige programvaren.
Instruksjonsdataene forteller prosessoren hvordan datamaskinen skal styres, samt hvordan denne skal forholde seg til innholdsdataene. Innholdsdata er det materialet som brukeren ønsker å behandle, ved hjelp av datamaskinen.
Siden datamaskinen kun forholder seg til informasjon som kombinasjoner av binære tall er det vanskelig å skille instruksjonsdata fra innholdsdata. Skillet mellom medium og innhold blir dermed svært diffust. Det er derfor nærmest gitt at programvaren kan ha stor innflytelse på hvordan brukeren bearbeider innholdet.
De fleste brukere har en datamaskin som kan kopiere data til og fra et internminne. Dermed blir det mulig å gjøre reproduksjonen av informasjon fullstendig uavhengig av sentraliserte, industrielle prosesser (se Aarseth 1993).
Enkeltbrukerne kan motta digitale data på flere måter, manipulere disse, og sende de videre. Senderen må derfor være forberedt på at innholdet kan manipuleres av andre, ofte uten at han har noen mulighet til å kontrollere dette.
En digital datamengde lar seg mangfoldiggjøre til et utall helt identiske kopier. En slik kopi kan ikke gis absolutte kjennetegn, som forteller hvorvidt den er lik originalen eller ikke. Det knyttes minimale kostnadertil slik kopiering, noe som ofte fører til at flere varianter av en tekst eksisterer samtidig, uten at det finnes fysiske kjennetegn som hjelper leseren til å skille dem fra hverandre.
Mangelen av bindinger til et fysisk medium kan derfor få store konsekvenser både for produksjon, formidling og eiendomsrett. Et godt eksempel er kommersiell programvare, hvor autoriserte kopier blir verifisert av personlige brukerlisenser, trykte manualer og fysiske tillegg til datamaskinen. Dette forhindrer imidlertid sjelden piratkopiering.
Datanettverk
Et datanettverk kan defineres som et antall datamaskiner og spesialiserte "bokser" som kommuniserer gjennom et kommuniksasjonsmedium med felles regler (Vik 1992). Sammenkoblingen kan skje med ledning- eller eterforbindelse (radiolink, satellittforbindelser). Dette inkluderer også nye bruksmåter for tele- og kabelnett.
Det største internasjonale nettet er Internett. Dette er ikke navnet på et enkelt nettverk, men snarere en samlebetegnelse for alle de regionale nettverk som benytter felles protokoller og til sammen utgjør en verdensomspennende enhet. Kommunikasjonen baserer seg på at brukerne logger seg inn på nettverket via et lokal tilknyttningspunkt, enten via et lokalt nettverk eller ved å koble seg opp med modem over det vanlige telenettet.
Selv om Internett består av en mengde større og mindre nettverk, sørger systemet for at brukeren opplever det som én enhet. Et forenklet, men godt bilde på hvordan nettet fungerer er det ordinære postverket. Informasjonen blir stykket opp og plassert i en mengde 'pakker' som deretter utstyres med informasjon om mottaker og avsender. Denne datapakken blir sendt til en lokal sentral som så sender den videre sammen med en mengde andre pakker, med andre mottakere og avsendere. Når pakken når den sentralen som mottakeren er tilknyttet sorteres den ut, og lagres, i påvente av at mottakeren tar hånd om den. Slike system med pakker som deler en felles kommunikasjonskanal kalles for packet switching network (Krol 1992:20).
Datanettverkene gjør det mulig å formidle informasjon på flere måter ; kommunikasjonen kan være fra én aktør til én annen, fra én til mange eller fra mange til mange. Som det går frem av figuren skiller ikke nettverksmediene mellom private og offentlige aktører. Skillet mellom sender og mottaker blir også temmelig diffust, siden brukerne ofte bidrar med egen informasjon.
Datanettverket kan betraktes som et teknisk massemedium der en hel rekke kulturelle medier kan utvikle seg. De ulike nettverksmediene skiller seg fra tradisjonelle massemedier ved at de i svært mange tilfeller er utviklet og administrert av brukerne. Dessuten er den informasjonen som finnes tilgjengelig gratis for alle brukerne.
Dette har vært mulig fordi Internett, hovedsakelig, har vært finansiert ved hjelp av offentlige forskningsmidler, noe som har gjort det uavhengig av rent kommersielle interesser.
En slik fri stilling, kombinert med en relativt disiplinert brukermasse har også forhindret et sentralt sensurorgan. Det vil imidlertid være naivt å tro at myndighetene ikke interesserer seg for hva som foregår på nettet.
Teknikken med datapakker innebærer at alle data følges av informasjon om sender og mottaker. Siden det meste av informasjonen er digitaliserte tegn kan innholdet overvåkes av datamaskiner. Sikker datakommunikasjon krever derfor avansert kryptering.
Fremtidsutsikter
Som nevnt finnes det en mengde eksempler på hvordan ulike medieteknologier nærmer seg hverandre. Dette gjelder ikke bare den måten innholdet velges ut og struktureres, men også de rent tekniske sidene ved formidlingen.
Selv om jeg ikke ønsker å diskutere de rent politiske sidene ved ytringsfriheten synes jeg det er på sin plass å si noen ord om hvordan myndighetene forholder seg til de mediepolitiske utfordringene som teknikken fører med seg. Jeg tenker da spesielt på hvordan man skal forholde seg til sammenblandingen av ulike medieteknologier.
Spørsmål knyttet til opphavsrett, redaktøransvar, økonomiske konsekvenser og spesielt utøvelsen av offentlig kontroll står sentralt når ytringsfrihetens fremtid skal diskuteres.
Utviklingen av nye medieteknologier øker antall formidlingskanaler, og dermed også potensialet for spredning av informasjon. Man har ikke bare fått flere måter å kommunisere på, men også flere aktører innen hvert medium. Mens massemediene har en åpenbar styrke i mulighetene for å samordne sosiale grupper i oppslutningen om felles målsettinger har datamediene på sin side styrken i det stedløse og tidsmessig ubundne informasjonstilbud. Dette svekker imidlertid mulighetene til å utøve en aktiv sosial kontroll med resultatet av kommunikasjonen (Høyer 1988:192) .
Medielandskapet blir stadig mer fragmentert, noe som gjør det vanskeligere å nå ut med enkeltbudskap til hele befolkningen. Dette stiller større krav til de enkelte brukerne, som selv kan bli nødt til å finne frem til den informasjonen som interesserer dem. Dermed blir det stadig viktigere å beherske de nødvendige teknikkene, noe som kan føre til at ressurssvake brukere faller utenfor. De som behersker teknologien velger dessuten utelukkende informasjonstilbud som dekker deres personlige behov og interesser.
Et kjennetegn ved almennkringkasterne er at folk ofte mottar informasjon som de, på forhånd, ikke visste de hadde behov for. Det har bl.a. fremmet toleranse ovenfor minoritetsgrupper og bedret borgernes demokratiske kompetanse (Tangeraas 1993) .
Denne effekten kan forsvinne som en følge av nye medieteknologier.
Elektroniske massemedier, slik vi kjenner dem i dag, baserer seg på å sende et likelydende budskap til store grupper, samtidig. Dermed blir det mulig å informere befolkningen, til lave kostnader per mottaker. Dette er en utmerket modell, forutsatt at alle mottakerne har behov for den samme informasjonen til samme tid, noe som sjelden er tilfelle.
Et kommende alternativ kan være å gjøre programmene tilgjengelig på en database, men dette forutsetter at mottakerne anskaffer nye tekniske hjelpemidler. Hvis dette blir gjort kan man sentralisere selve distribusjonen og distribuerer programmene direkte til den enkelte mottaker, uavhengig av redaksjonen og produksjonsleddet.
Dersom lagringskapasiteten er tilstrekkelig kan man også øke omløpstiden, noe som igjen kan føre til at smale program svarer seg økonomisk (Høyer 1988:187) .
En slik distribusjonsform, der mottakeren kun betaler for den informasjonen han vil motta, vil særlig få følger for de kommersielle mediebedriftene. I dag finansierer man gjerne smale program gjennom såkalt kryssubsidiering. Det betyr at redaksjonen overfører "overskudd" fra populære program for å "støtte" program med mindre publikum. Hvis produsentene må prise hvert enkelt program for seg forsvinner redaksjonens mulighet til å skille hensynet til kostnadene fra vurderingen av fordelingen av innholdet (1988:188).
Mediepolitiske konsekvenser
I løpet av mediehistorien har man utviklet tre, vidt forskjellige, "kommunikasjons-strukturer" , med forskjellig grad av offentlig kontroll (Pool 1983:232) :
Den eldste knyttes til trykte medier, som generelt er fri for offentlig regulering. I Norge brukes riktignok pressestøtten og bibliotekenes innkjøpsordninger aktivt. Man ønsker imidlertid ikke å styre innholdet, men snarere sikre et variert tilbud.
Da telemediene fikk fotfeste ønsket man å sikre seg at disse ble allment tilgjengelige. I de fleste land ble dette løst ved at staten gikk inn som eier av sendenettet og garanterte lik tilgang for alle.
De samme hensynene ble vektlagt i forbindelse med kringkastingsmediene. I Norge har NRK hatt en enerådende stilling, garantert av staten. Etermediene har imidlertid vært strengt kontrollert i alle land, det vil si at myndighetene tildeler konsesjon til et begrenset antall aktører.
Historisk sett har ulike medieteknologier blitt underlagt vidt forskjellig lovgivning (Pool 1983:7) . Frem til for noen tiår siden var dette relativt uproblematisk fordi de forskjellige teknologiene hadde sitt utspring i ulike teknikker, og de ble benyttet til vidt forskjellige former for kommunikasjon.
Telefonen ble benyttet til samtaler, trykte medier formidlet tekst, film- og fjernsynsindustrien sørget for underholdning gjennom levende bilder, radioen tok seg av nyheter og verbal underholdning, plater og bånd ble brukt for å distribuere musikk o.s.v. De ulike mediene ble tatt i bruk der hvor teknikken gjorde dem egnet (1983:27) .
I dag gjør datateknologien det mulig å kombinere medieteknologier som tidligere ble behandler vidt forskjellig, når det gjelder ytringsfriheten. Hvilken lovgivning som skal gjøres gjeldene for de nye mediene blir derfor en formidabel utfordring i tiden fremover. Det ser imidlertid ikke ut som om slike spørsmål, knyttet til ytringsfriheten, er særlig høyt prioritert av norske myndigheter.
I Stortingsmelding nr. 32 (1992-93), som skulle danne grunnlaget for mediepolitikken i årene fremover, het det ; "I ein periode der medieutviklinga går raskt /../ vil det være ei utfordring å utforme ein politikk som tek vare på og styrker ytringsfridomen .." (St.m. 32, s. 37) .
Problemstillingene som jeg har forsøkt å belyse ble ikke nevnt med et ord og dikusjonen de senere år har i liten grad berørt de teknologiske forutsetningene for ytringsfriheten.
Kilder
Amundsen, Leiv (1971)
Aschehougs konversasjonsleksikon, bind 16 . H. Aschehoug, Oslo .
Brand, Stewart (1988)
The Media Lab - inventing the future at MIT. Penguin Books .
Hoffman, Lance J., m.fl. (1994)
"Cryptography Policy" , Communications of the ACM (tidsskrift) , sept. 1994 s. 109-117 .
Høyer, Svennik (1988)
Små samtaler og store medier . Universitetsforlaget .
Lanestedt, Jon (1989)
Episk programvare - en litterær teksttype ? . Hovedoppgave ved Institutt for almenn litteraturvitenskap, Universitetet i Oslo .
Mathiesen, Thomas (1989)
Makt og medier - en innføring i mediesosiologi . Pax Forlag a.s., Oslo .
McKnight, Cliff (1991)
Hypertext in Context . Cambridge University Press .
McQuail, Denis (1987)
Mass Communication Theory - an introduction . Sage .
Ong, Walter (1982)
Orality and Literacy - the Technologizing of the Word . Menthuen .
Pool, Ithiel de Sola (1983)
Technologies of Freedom - On free speech in an electronic age . Harvard University Press .
Syvertsen, Trine (?)
"Allmennkringkastinga: et hundreårsperspektiv" . Bildekommunikasjon, rapport nr. 3 fra Norsk Medieforskerlag .
Syvertsen, Trine (1987)
Ny teknikk, ny politikk og nye medier . Institutt for massekommuniksjon, Universitetet i Bergen, rapport nr. 4 .
Tangeraas, Martin (1993)
Nordisk Medie Nyt, nr. 4/93 .
Vik, Knut L. (1992)
"Nett og nettjenester" . Uninett notat G 8.3
Vyrje, Magnus Stray (1987)
Opphavsrettens ABC . Tano .
Østbye, Helge (1992)
Endringer i informasjonsformidlingens rammevilkår . Inst. for massekommunikasjon, Univ. i Bergen .
Aarseth, Espen (1993)
"Postindustriell kulturindustri" . Kulturens digitale felt . Terje Rasmussen & Morten Søby (red.) . Adventura.