2001 – Bredbånd, konsekvenser og muligheter

Utviklingstendenser

Internasjonalt pågår en utvikling der tilbyderne i telemarkedet investerer store beløp i oppgradering og utbygging av infrastruktur for elektronisk kommunikasjon. Bredbånd og mobilt internett er sentrale stikkord.

Dette fører til at den samlede overførimgskapasiteten øker, prisene faller og vi kan se klare tegn til at båndbredde ikke lenger er noe utpreget knapphetsgode. En slik utvikling vil trolig bidra til at konkurransen i IKT-markedene primært vil være en konkurranse om å tilby attraktive tjenester. Anvendelse av IKT og håndtering av informasjon blir dominerende aktiviteter.

De internasjonale IKT-markedene preges av at det blir foretatt omfattende investeringer knyttet til utvikling av nye tjenester og innholdsprodukter. Teknologiutviklingen og konvergens åpner en rekke nye muligheter for tjenester og innholdsprodukter basert på kombinasjoner av levende bilde, tale osv. Utviklingen kjennetegnes også av at de store medieaktørene tilpasser seg nye markedet ved å gå ut til kundene med et bredt tilbud.

Endringer i aktørbildet skjer innenfor det tradisjonelle telemarkedet, men også på tvers av tele-, data- og mediesektorene. I en tidlig fase har det vært selskaper i USA som har ledet an i denne utviklingen. Et eksempel er fusjonen mellom verdens største medieforetak - Time Warner - og American Online som er verdens største Internettleverandør. Disse selskapene har i sin tur inngått en allianse med AT&T (har ca. 25 mill kabel-TV-abonnenter i USA) og Microsoft (verdens største softwareselskap).

Tildelingen av UMTS-lisenser i flere europeiske land har fått stor oppmerksomhet og er også med på å danne et bakteppe for diskusjonen rundt fremtidens bredbånd. UMTS er et trådløst bredbånd som kan tilby opp til 2 Mb/s til mobile datamaskiner, PDAer, telefoner eller hva man nå enn kommer til å kalle fremtides teknologibokser. UMTS vil nok i første omgang rette seg inn mot forretningsmarkedet, men det tar neppe særlig lang tid før de ulike aktørene går løs på massemarkedet.

Hva menes egentlig med bredbånd

Det finnes ikke noen allmen definisjon av begrepet bredbånd. En vanlig inndelingsmåte for overføringskapasitet har imidlertid vært smalbånd (opp til 64 kbit/s), mellombånd (fra 64 kbit/s til 2 Mbit/s) og bredbånd (over 2 Mbit/s).

Som følge av nettverkskonvergensen kan alle typer tjenester i utgangspunktet tilbys over alle infrastrukturer. Ulike typer av tele-, data- og kringkastingsnett har imidlertid forskjellige egenskaper bl.a. når det gjelder overføringskapasitet. F.eks. har telenettene typisk vært tilpasset kravene ved taleoverføring og andre tradisjonelle teletjenester med behov for moderat overføringskapasitet, slik at disse har vært preget av interaktivitet og lav båndbredde. Som følge av de investeringer som nå gjøres i oppgradering av infrastruktur, minskes imidlertid de kvalitative skillene mellom ulike typer infrastruktur.

Hva som regnes som høy overføringskapasitet endrer seg over tid. Dagens tjenester og anvendelser er i hovedsak basert på tale/tekst, men også i økende grad på bruk av bilder. En Internettbruker vil i dag typisk kunne ha behov for 1-2 Mbit/s for å få tilfredsstillende utbytte av denne typer tjenester. Med høyere kapasitet i nettene vil vi trolig se et økt tilbud av tjenester og innholdsprodukter som tilbyr multimedia og video, muligheter til raskt å kunne sende og motta store dokumenter og til å håndtere flere tjenester samtidig. Ulike brukerkategoriers krav til overføringskapasitet vil derfor trolig øke, men etterspørselen vil selvsagt avhenge av pris.

Overføring av video (fjernsynskvalitet) i sanntid krever samme båndbredde (6 Mbit/s) inn til sluttbruker enten det skjer on-demand, via Internett eller som kringkasting. En utvikling med økt bruk av video og multimedia og flere samtidige brukere vil føre til betydelig økt samlet trafikkvolum og krever økt båndbredde dersom det ikke skal oppstå flaskehalser.

Utvikling i flere faser

"Bredbånd" fremstilles til tider som vidundermedisinen som skal gi løsningen på alle problemer knyttet til bruk av informasjonsteknologi. Bredbånd skal hjelpe kringkastingsselskapene, gi bedre undervisning i skoleverket, redde de som driver med e-handel osv . Begrepet har forlengst blitt en klisjé til bruk i politiske festtaler, noe som burde bekymre alle som ønsker å utnytte informasjonsteknologien til noe fornuftig.

Den nåværende satsingen på bredbånd kjennetegnes først og fremst av at tilbyderene forventer å legge ned ned svært store ressurser i å utvikle og tilpasse teknikken. Foreløpig er det brukt relativt lite på å utvikle de nye tjenester som faktisk skal leveres gjennom nettet.

I første omgang kan det se ut til at eksisterende innholdsleverandører ( fjernsyn og radio ) trekkes inn for dermed å skaffe til veie noe innhold som kan "rettferdiggjøre" båndbredden. I denne fasen vil utfordringen bestå i å levere tilleggstjenester som gir innholdet en merverdi i forhold til tradisjonell formidling. Fjernsynselskapenes bruk av WWW gir en pekepinn om hvilke typer tjenester som vil videreutvikles de kommende en til to årene.

Det er imidlertid en reell fare for at de kommersielle aktørene tenker seg en helt annen modell for bruk enn den vi kjenner fra Internett. De ønsker i utgangspunktet ikke å tilby publikum ett bredbåndsnett der vi kan velge fritt mellom ulike tilbydere av bredbåndstjenester. De vil knytte oss opp mot bredbåndstjenestene gjennom en portal, der de selv har full kontroll over innhold, betaling og reklame.

I Regjeringens "Bredbåndsmelding" skisseres en målsetning om nesten total dekning innen 2005. Det kan godt hende at denne målsetningen vil bli nådd, men på hvilke premisser. Som en pengemaskin for teleselskapene?

Konsekvenser for forbrukerne

Den internasjonale utviklingen gjenspeiles også i de nordiske landene hvor utbygging av bredbåndsnett står på den politiske dagsorden. Dette involverer investeringer i milliardklassen fra kommersiell side. En rekke tele- og energiselskaper er allerede i full gang med å opprette bredbåndsforbindelser til bedrifts- og forbrukermarkedet.

Den teknologiske utviklingen går raskt og reiser en rekke viktige mediepolitiske spørsmål.

• • Er det mulig å sikre lik tilgjengelighet for alle?

    • Dagens bredbåndsteknologi favoriserer tettbygde strøk.

  • Hvilke konsekvenser får en fremtidig sammenslåing av samfunnets generelle IT-kommunikasjon og kringkasting?

    • Skal en ta politiske eller bedriftsøkonomiske hensyn.

  • Kan bredbåndsutbyggingen drives fram av markedet?

    • • I så tilfelle; hvordan sikrer en sentrale samfunnsmessige behov?

Brukernes interesser er ikke alltid de samme som teknologileverandørenes. De som invisterer i infrastruktur ønsker naturlig nok å sikre langsiktige inntekter. Dette gjøres ved å låse brukerne sterkest mulig til eget nett og egne tjenester. Billige mobiltelefoner, digitale fjernsynstunere, ASDL-modem, kabelmodem etc ; en tilsynelatende rimelig inngangsbillett er koblet med vilkår som sikrer leverandørene inntekter over tid.

I en virkelighet med ulike, konkurrerende teknologier blir utfordringen å skape et reelt fungerende marked til brukernes og samfunnets beste. I praksis betyr det at brukerne til enhver tid bør kunne gå til den leverandøren som gir det beste tilbud til lavest pris.

Konsekvenser for teleselskapene

Vi får stadig høre at større båndbredde vil føre til en rekke nye tjenester, riktignok mer eller mindre interessante for deg og meg. Det spørs imidletid om økt båndbredde er den mest betydningsfulle egenskapen ved bredbånd. Det snakkes lite om konsekvensene av at abonnentene vil sitte på en konstant oppkobling fri for variable kostnader.

Mange har i løpet av de par-tre siste årene har konstatert en betydelig økning på telefonregningen, direkte knyttet til bruk av internett. Teleselskapene med Telenor i spissen har kjent sin besøkelsestid og sørget for å legge om takstsystemet slik at markedet kan melkes så mye som mulig. Dette sees tydeligs på endringene i prisingen av lokalsamtaler og riks-samtaler.

Denne situasjonen vil kunne endres dramatisk!

Når et stort flertall av norske hjem og arbeidsplasser blir knyttet sammen i et nettverk med stor overføringskapasitet vil den nåværende telefonregningen være noe av det første som forsvinner.

IP-telefoni er ikke særlig utbredt ennå, men teknologien forbedres stadig og vil for alvor ta av når husstandene i europa utstyres med fat tilgang til internett.

En slik utvikling forsterker de økonomiske betraktningene som ligger til grunn for det stadig tettere "samarbeidet" mellom teknologi- og innholdsleverandører. Når marginene knyttet til selve kommunikasjonskanalen presses må også teknologiselskapene tjene penger på tjenester og innhold.

Konsekvenser for innholdsleverandørene

Fusjonen mellom CNN-Time Warner og America Online ( som igjen er tungt involvert i Netscape ) ble raskt etterfulgt av samtaler mellom Microsoft og SkyGlobal. Her hjemme forsøker TV2, NRK og Telenor å finne fram til en formel for fremtidig samarbeid. Lignende samarbeidskonstelasjoner finner en på alle nivå, både nasjonalt og internasjonalt.

I årene som kommer kan vi risikere å måtte forholde oss til leverandører som har kontroll over overføringsnettet, dekoderen, programvaren og sentrale deler av innholdsproduksjonen. Noe som kan gi en formidabel markedsmakt. Selvstendige innholdsleverandøren som ønsker å slippe til kan risikere å måtte betale for det, ikke vice versa.

De tradisjonelle innholdsleverandørene har nok så smått begynt å bekymre seg, men er samtidig selv avhengige av å knytte kontakter inn mot fremtidens medieallianser.

Hvilke tilbud vil faktisk vinne fram når alle medier etter hvert kan formidles gjennom samme kommunikasjonskanal? Store satsinger, regnet i volum og sendeflate, innvolverer alltid økonomiske interesser i en grad som lett går på bekostning av kvalitet.

Utfordringen blir å skape produksjonsmetoder som gir mindre aktører, med begrensede økonomiske midler, anledning til å produsere innhold som på avgrensede områder kan konkurrere med de store aktørene. Her har myndighetene et klart ansvar!

Mediepolitiske konsekvenser

WWW, basert på HTML, formidlet ved hjelp av TCP/IP har har inntil nå sørget for tekniske forutsetninger som har vært tilpasset små aktører. Dette kan forandre seg i betydelig grad ved overgang til bredbånd ettersom kravene til selve medieproduksjonen kan endres.

I et lite tiår har retten til å ytre seg i et globalt medium vært tilgjengelig for alle i den industrialiserte del av verden, på tilnærmet like vilkår. Bredbåndsrevolusjonen kan være i ferd med å gjeninnføre det "gamle" kommunikasjonshierarkiet hvor muligheten til å ytre seg avhenger av faktorer som penger og makt.

For å motvirke at store aktører får en alt for dominerende possisjon i bredbåndsmarkedet må myndighetene legge rammebetingelser i telemarkedet. Liberalisering av telemarkedet har et stykke på vei ført til et økende tilbud av tjenester og fallende priser, men fortsatt er det mye å hente.

Et svært viktig spørsmål angår konkurrerende aktørers tilgang til dominerende aktørs nett. Telenor har i praksis monopol i aksessdelen av telefonnettet og Stortinget har derfor fastlagt at tilbyder med sterk markedsstilling i det faste nettet (dvs. Telenor) skal ha en plikt til å la konkurrentene leie de faste aksesslinjene fra abonnentsiden av endesentralen og frem til abonnenten. Enkelte aktører har begynt å benytte seg av denne retten i forbindelse med utbyggingen av ADSL-basert bredbånd, men utviklingen går tregt.

Nettverkskonvergens kan bety mindre knapphet på overføringskapasitet, noe som kan gjøre det problematisk å opprettholde konsesjoner for kringkasting som styringsverktøy for å nå nasjonale, kulturpolitiske målsettinger. Videre kan tjenestekonvergens bryte ned skillet mellom ulike typer tjenester og produkter og dermed undergraver ordninger rettet mot avgrensning eller stimulering av bestemte medie- og kommunikasjonsformer. Pressestøtte og momsfritak for papiraviser er eksempler på tiltak som kan miste sin legimitet dersom digitale medier ikke tilgodeses på samme måte.

Kapasitetsproblemer også i fremtiden?

Begrensningene i forhold til kapasitet på Internett ligger både i underliggende nett, tilknyttede servere, lokale PCer etc. Slike begrensninger fører til at kvaliteten på en del tjenester foreløpig er dårligere enn kvaliteten på signalene i tradisjonelle tele- og kringkastingsnett.

Kapasitetsproblemene i den underliggende infrastrukturen er størst i aksessnettene. Aksessdelen av telenettet er bygd ut fra telefontjenestens premisser. Kontinuerlig tilknytning til Internett binder i større grad enn taletrafikk opp ressurser i nettet, noe som i noen land har ført til at telefonnettet delvis har blitt lammet. I Norge har trafikk til Internett så langt ikke ført til problemer med kapasitet i telenettet.

En rekke tjenesteleverandører i Norge konkurrerer om å tilby aksess til Internett. Det tilbys en rekke former for aksess, hvorav de viktigste er; analog telefonlinje, ISDN grunntilknytning, ADSL (teknologi som gir økt kapasitet i analog telefonlinje), leid samband, kabel-TV-nett og mobiltelefon. I tillegg arbeides det med å utvikle og tilby løsninger for aksess gjennom strømnett, radiobaserte løsninger, satellitt osv. Noen av disse løsningene tilbyr brukerne fast oppkobling til Internett.

Når en snakker om bredbånd til privatmarkedet er det kapasitetsforbedringer i aksessnettet det dreier seg om. Leverandørene garanterer imidlertid kun overføringskapasiteten fra sin server og ut til kunden. Trafikken videre, mellom Internettleverandører i Norge og det internasjonale nettet foregår det gjennom såkalte transportnett. Det bygges stadig nye transportnett både i Norge og internasjonalt for å kunne formidle den sterkt økende Internett-trafikken. Leverandørene av tilgang til Internett og andre tilbydere av infrastruktur har de siste årene brukt store beløp til å oppgradere kapasiteten, for dermed å fjerne flaskehalser. Denne oppgraderingen skjer kontinuerlig, men det er likevel grunn til å spørre hvorvidt fremtidens flaskehalser faktisk vil befinne seg i transportnettet.

Ny økonomisk tankegang

"Ny økonomi" er et begrep som etterhvert har blitt temmelig tomt for innhold, men avgrenset til de økonomiske forutsetningene for produksjon og distribusjon av innhold er det fremdeles meningsfylt å snakke om en "ny" økonomi.

Bakkesendt kringkasting har tidligere vært karakterisert av at et svært begrenset antall tilbydere har kjempet om retten til et begrenset antall sendefrekvenser. Båndbredde har vært en begrenset ressurs som derfor har blitt underlagt myndighetenes kontroll. TV2 er det fremste eksempelet på hvordan en kommersiell aktør har kunnet tjene gode penger på et marked der konsesjonspolitikken har ekskludert de fleste potensielle konkurrenter.

Overføringskapasitet har vært en verdifull mangelvare som har blitt utbnyttet bevisst i mediepolitiske sammenhenger. Bredbånd vil kunne endre dette radikalt, forutsatt at det ikke oppstår en genrell knapphet på nettkapasitet.

Knapphet på nettkapasitet kan forebygges på to måter. En løsning er å bygge nett med så stor nok kapasitet at brukerne aksepterer de flaskehalsene som fortsatt består. En annen løsning er å lage protokoller som sikrer at brukeren kan kjøpe seg en garantert tjenestekvalitet.

Utviklingen av Internet2 baserer seg på å øke kapasiteten i nettet, men dette nettet blir i tilfelle skilt fra det nåværende internett og ikke allment tilgjengelig. Dagens utbygging av bredbånd trekker derimot i retning av det siste scenariet. Tradisjonelt har brukerne kun betalt for å få tilgang til nettet, men det er mange som hevder at det kan bli umulig å opprettholde internett som et medium hvor alle brukerne er likestilte.

Nye betalingsmodeller for internett-trafikk kan lett føre til at den fri-for-alle-modellen som har vært grunnlaget for den positive innovasjonen på internett forsvinner. I stedet for et åpent nett vil de store leverandørene (av teknologi og innhold) stenge tilgangen for dem som ikke vil, eller kan betale