2001 – Bruk av nyhetsagenter

Opprinnelig publisert i 2001

"Intelligente agenter" blir et stadig viktigere verktøy ettersom informasjonsmengden på nettet øker. Bruken av denne type teknologi har reist en rekke etiske spørsmål, spesielt knyttet til formidling av nyheter.

Det finnes en lang rekke eksempler på hvordan teknologien tas i bruk, men jeg vil her se nærmere på ett tilfelle; nyheter.no's nyhetsformidling. Videre diskuteres hva en vanligvis forstår med "tradisjonell nyhetsformidling" og deretter problematiseres bruken av agenter i forhold til opphavsrettslige problemstillinger, gitt i Åndsverksloven, opphavsrettens funksjon og redaksjonelt ansvar.

Jeg vil argumentere for at det sannsynligvis ikke er noe som taler for at denne formen for nyhetsformidling kommer i konflikt med gjeldende opphavsrett. Jeg mener imidlertid det er interessant å diskutere denne formen for formidling i forhold til etikk, kildekritikk og journalistisk integritet.

Til slutt ser jeg litt på hvilke konsekvenser denne typen nyhetsformidling kan få i tiden fremover.

nyheter.no

Nettstedet nyheter.no kategoriserer og presenteres andres nyheter med overskrift, ingress, tidspunkt og kildehenvisning. I tillegg indekseres nyhetene i en database slik at tidligere nyheter blir tilgjengelig via søk. Dette betyr at man kopierer data på egen server på permanent basis. Jeg har ikke klart å bringe på det rene hvorvidt det er hele nyheten eller bare ingressen og overskriften som faktisk kopieres og vil derfor diskutere begge alternativene under punktet om opphavsrett.

Nettstedet benytter noe som temmelig missvisende blir kalt en "intelligent agent" for å hente nyheter fra en rekke forhåndsdefinerte, norske nyhetsleverandører. Det betyr i prakisis at det ikke er noen menneskelig aktivitet knyttet til å kopiere nyhetene. For sluttbrukeren spiller det forsåvidt liten rolle, men det kan ha betydning med tanke på redaksjonelt ansvar.

Tradisjonell nyhetsformidling

"Tradisjonell nyhetsformidling" i denne sammenhengen henviser til hvordan nyheter vanligvis produseres i medier som knytter innholdet til ett fysisk medium; spesielt trykte skrifter, men også radio og fjernsyn. Denne typen nyhetsformidling er bygd opp omkring en redaksjon som sitter på egne journalistiske ressurser som egenproduserer nyheter på grunnlag av ideer som kommer fram på daglige redaksjonsmøter.

Det er åpenbart at nyheter.no ikke driver med denne form for formidling. Egenproduksjonene er totalt fraværende.

Når det er sagt; radioen er et godt eksempel på hvordan mediene lenge har "stjålet" fra hverandre. De lokale natt- og morgensendinger rundt om i landet kan langt på vei bestå i at man leser opp nyheter fra dagens ferske avis og spiller musikk. Overføringen av informasjon er ikke like direkte, men hvorvidt dette prinsipielt sett er "bedre" enn det nyheter.no bedriver kan absolutt diskuteres.

Et annet eksempel som ikke kommer inn under det jeg har definert som "tradisjoenell nyhetsformidling" er medienes gjenngivelse av meldinger fra nyhetsbyråene. Slike meldinger blir ofte gjengitt uredigert eller med små tilpassninger, avhengig av hvor god tid den aktuelle redaksjon har fram til deadline. Her er det knapt annet enn tidsforskjellen som skiller avisene og nyheter.no.

Et lite, men interessant apropos; dersom en sjekker opp selskapet som eier nyheter.no - Nordiske nyheter AS - vil en finne at det er registrert i Brønnøysundregistrene som en nyhetsbyrå. Mye tyder på at den teknoloien som nyheter.no baserer seg på først og fremst er en trussel for nyhetsbyråene. Siden oppfinnelsen av telegrafen har byråene formidlet likelydende meldinger til et stort antall mediebedrifter. Dette konseptet lever fremdeles videre og at denne typen nyhetsformidling også kan ha dramatiske følger for mangfoldet er temmelig opplagt.

Opphavsrett

Dette området er så sammensatt at det vil være umulig å gå i dybden i denne besvarelsen. Jeg vil derfor kort redgjøre for hva en kan oppfatte som "vanlig opphavsrettstenkning". Det innebærer en avklaring av begrep som opphavsmannens ideelle og økonomiske rettigheter til åndsverk, kopirett og sitatrett.

Til slutt vil jeg forsøke å vurdere hvorvidt nyheter.no driver en nyhetsformidling som er i strid med gjeldende lovverk.

Jeg vil ikke begi meg inn på en diskusjon omkring definisjonen på "opphavsmann", men kort nevne at vedkommende må ha bidratt med en original, skapende innsats (også en forutsetning for at det skal dreie seg om et åndsverk). Både enkeltpersoner eller en gruppe kan ha opphavsrett til et åndsverk.

Opphavsmannens økonomiske rettigheter reguleres i Åndsverkloven §2 og sikrer en enerett til å eksemplarfremstille og offentliggjøre egne åndsverk. Denne kopiretten kan opphavsmannen overdra til andre gjennom avtaler, som oftest mot vederlag i form av lønn eller royalties.

Opphavsmannens ideelle rettigheter omtales i Åndsverkloven §3 hvor det står at opphavsmannen har "krav" på å bli navngitt i samsvar med "god skikk". Opphavsmannen har også krav på at hans åndsverk blir behandlet "med respekt".

Sitatretten reguleres i Åndsverkloven §22 og er muligens den viktigste paragrafen i denne sammenhengen. Så lenge et åndsverk er offentliggjort kan en fritt sitere fra det så lenge dette gjøres i samsvar med "god skikk" og i "den utstrekning som formålet betinger". Forutsetningen for å benytte sitatretten er imidlertid at sitatet inngår i en egenprodusert sammenheng, og retten kan begrenses i forhold til multimedieproduksjoner på grunn av den "intense utnyttelsen som kan finne sted".

Det er viktig å være klar over at sitatretten er en grunnleggende demokratisk rettighet, en forutsetning for offentlig debatt og dermed en bærebjelke i forhold til ytringsfriheten og grunnleggende menneskerettigheter. En bør derfor være ytterst forsiktig med å begrense sitatretten.

Pressens talsmenn synes å være bevisste i forhold til sitatrettens betydning. Alle medier siterer hverandre flittig, og tradisjonelt har dette vært en situasjon som har gavnet alle parter. Den som blir sitert får gjerne en gevinst i form av gratis markedsføring samtidig som muligheten til å sitere gir de ulike medieaktørene mulighet til å spinne videre på hverandres saker. På den måten får saken større plass i publikums bevissthet og kan dermed lettere utnyttes i føljetonger. Moderne medier utnytter denne mekanismen svært bevisst; man slipper litt informasjon om en sak, lar andre medier "hause det opp" gjennom å sitere og slipper selv ytterligere informasjon neste dag, osv . Denne muligheten vil ikke media være foruten og de vil derfor opplagt kjempe for retten til å sitere.

Bryter så nyheter.no med gjeldene opphavsrettslovgivning?

Her skal en selvfølgelig vokte seg vel for å komme med bastante svar. Det går imidlertid et skarpt skille mellom nyhetsinnholdet og åndsverket. Innholdet er under ingen omstendighet vernet og nyheter.no kan ikke sies å bryte gjeldende praksis knyttet til sitatretten; man viser utdrag og henviser direkte til kilden. Faktisk finnes det en lang rekke eksempler på langt mindre renhårig utnyttelse, både i tradisjonelle medier og nettaviser.

En problemstilling knyttet til nyheter.no kan oppstå dersom de faktisk indekserer hele nyhetssaken med tanke på søk. Dette innebærer at hele innholdet kopieres, noe som muligens kan komme i konflikt med "god skikk" ( jmf sitatretten).

Intelligente nyhetsagenter har imidlertid eksistert i 4-5 år uten at vi så vidt jeg kjenner til har hatt noen rettsak knyttet til bruken av denne teknologien. Jeg tar dette som et tegn på at mediebransjen har funnet at det ikke finnes lovhjemmel for å nekte denne virksomheten eller at de rett og slett konkluderer med at det økonomiske tapet oppveies av reklameeffekten. At enkelte uttaler seg negativt med tanke på lovligheten ser jeg først og fremst som et signal til de ulike aktørene om at "vi følger med på hva dere foretar dere".

Opphavsrettens funksjon

Hensikten med moderne opphavsrettslovgivning er å oppmuntre til produksjon og distribusjon av intelektuelle produkt. Åndsverkloven skal sikre opphavsmannen en godtgjørelse og forhindre at noen snylter på vedkommenes innsats. Loven skal imidlertid ikke være til hinder for allmenhetens tilgang til informasjon.

Et svært vesentlig poeng er at Åndsverkloven ikke verner selve innholdet, men opphavsmannens presentasjon av innholdet.

Når en skal vurdere opphavsrettens funksjon i forhold til den økende informasjonsflyten er det vikitg å ikke blande begrepene opphavsrett og kopirett. Ofte omtales "opphavsrett" og "copyright" som synonymer, men dette er ikke riktig. På nettet er det ikke først og fremt opphavsretten som er truet, men kopiretten. I Åndsverkloven §12 tillates kopiering til privat bruk så lenge det ikke skjer i ervervsøyemed. Det finnes imidlertid enkelt unntak fra denne bestemmelsen, bl a er det ikke lovlig å kopiere datamaskinprogram.

Amerikanske Napster.com er kanskje det mest kjente eksemplet på hvordan den nåværende kopiretten kan undergraves. Nettstedet lar brukerene formidle musikkfiler seg imellom uten at filene kopieres til Napsters server og uten å ta betaling for tjenesten. Kopieringen skjer dermed mellom enkelte privatpersoner og omgår dermed gjeldene kopirett. Der er bare å vente på "Filmster", "Bookster" etc .

Når det gjelder retten til å sitere var jeg tidligere inne på at dette er en forutsetning for en levende offentlig debatt. Jeg finner derfor grunn til å påstå at når informsjonsmengden øker vil sitatretten bli enda viktigere enn hva den er i dag. I en situasjon der mengen informasjon kan synes uoverkommelig er det viktig at noen tar på seg å sortere informasjonen, kommentere den og gjøre dette tilgjengelig for tredjeperson.

I denne sammenhengen vil imidlertid ikke dagen "intelligente agenter" fylle en funksjon. Dette kommer jeg imidlertid tilbake til under "Konsekvenser".

Redaksjonelt ansvar

Redaksjonelt ansvar kan forstås på en rekke måter. Det kan blant annet være snakk om et strafferettslig ansvar i forhold til Straffeloven eller et etisk ansvar i henhold til Redaktørplakaten. Det vil også være interessant å diskutere begrepet "perkeransvar" i denne sammenhengen.

En person ( enten en enkeltperson eller en "juridisk person" ) anses som en redaktør, og kan følgelig ha et strafferetslig ansvar, i henhold til Straffelovens §436 dersom vedkommende "treffer avgjørelser om skriftets innhold". Jo større grad av kontroll "redaktøren" utøver desto større er sjansen for at man anses som redaktør i henhold til Straffeloven. I forhold til nyhetsagenter eksisterer det ikke noen slik kontroll med innholdet og en kan dermed ikke snakke om et redaktøransvar i Straffelovens forstand.

Det er fristende å konkludere med at utgiverne av nyheter.no ikke har noe redaksjonelt ansvar overhodet, slik en finner det i mer rendyrkede "aviser". Grunnen til detter er at det ikke lar seg gjøre å definere noen redaktørrolle. Det eneste "redaksjonelle grepet" man har gjort er å definere hvilke kilder man skal hente nyheter fra.

I denne sammenhengen er det nærliggende å henvise til den svært omstridte "Communication Decency Act", vedtatt av den amerikanske kongressen i 1996. Loven ansvarliggjør langt på vei de som legger til rette for at formidling av ulovlig informasjon kan finne sted. Den amerikanske grunnloven har imidlertid et sterkt vern om ytringsfriheten (langt sterkere enn det vi har i Norge, til tross for nylig foreslåtte endringer) og loven har ennå ikke funnet veien ut av rettssystemet. Dette kan imidlertid indikere en generell dreining mot en strengere definisjon av "redaktøransvaret".

Pekeransvar er et begrep som etterhvert er mye brukt, uten at dette henviser til konkrete formuleringer i norsk lov. En perosn kan stilles ansvarlig i forhold til Straffelovens §211 dersom vedkommende forsettelig legger ut pekere til nettsider som krenker opphavsretten eller inneholder ulovlig materiale som for eksempel pornorafi og vold.

Pekeransvar er imidlertid et svært vanskelig område å håndheve på en fornuftig måte, ikke minst fordi nettet betsår av dynamiske dokumenter som kan endres etter at man har lagt ut en peker til sidene.

Den norske opphavsrettsorganisasjonene (TONO, BONO, GRAMO mfl ) har lenge tatt sterkt til orde for at objektivt pekeransvar under henvisning til rettavgjørelser i utlandet. Uansett vil det imidlertid være en forutsetning at pekeren er lagt ut med forsett, noe som neppe kan sies å være tilfelle når en tenker på nyhetsagentenes funksjon.

Konsekvenser

Moderne nyhetsmedier opplever et sterkt produksjonspress; man skal være først med aktuelle saker samtidig som ressursene til redaksjonell drift reduseres. Dette gjelder både tradisjonelle medier og nettmediene og kan lett føre til at eiersiden prioriterer økonomi og aktualitet fremfor kvalitet. Tiltross for den redaksjonelle frihet kan man ikke lukke øynene for harde økonomiske realiter, noe som vil gjøre det fristende å utnytte teknologien til det ytterste.

Et betydelig problem ved bruken av nyhetsagenter er den økte informasjonshastigheten. Tidligere var det en avstand mellom original og sitet, både i tid og rom. På nettet kan den siterte saken bli svært lik den orignale ( direkte kopiering ). I en slik situasjon reduseres betydningen av å være sakens opphav ettersom opphavsmannen raskt mister den markedsføringseffekten som tradisjonelt har vært knyttet til bruk av sitater.

Nyhetsagenter innebærer en fullstendig mangel på kildekritikk og forutsetter at andre gjør det kostnadskrevende arbeidet. Om virksomheten ikke kan forbys etter gjeldende lovverk er det absolutt grunn til å stille spørsmålstegn ved de etiske sidene. Mitt håp er imidlertid at muligheten til å kopiere etterhvert vil fjerne fokus fra de rene nyhetssakene og i langt større grad oppmuntre til en journalistikk som presenterer et sakskompleks i større bredde. En kan se for seg at en sak presenteres over 5 nettsider som er lenket sammen på forskjellig vis. En slik presentasjonsform vil være vanskelig å fange opp ved hjelp av nyhetsagenter som egner seg best til å indeksere enkeltoppslag. For å lese innholdet på en noenlunde fornuftig måte vil mottakeren trolig foretrekke å gå til den opprinnelige kilden noe som kan bidra til en positiv rollefordeling mellom de som scanner nettet og de som faktisk presenterer informasjon. Samtidig kan det bidra til en journalistikk som i større grad fokuserer på overordnede problemstillinger, ikke hva som til enhver tid har skjedd sist.

En kan også se for seg interessante kombinasjoner av agenter og redaksjonelt stoff der "lightutgaven" presenteres gjennom personifiserte agenter (hvor brukeren legger inn sine preferanser) som i tillegg henviser til bakgrunnsinformasjon med redaksjonell profil. Dette vil selvfølgelig føre til langt mindre avklarte forhold med hensyn til redaksjonelt ansvar enn hva tilfellet er for nyheter.no.