Embedded Files
Den opprinnelige tittelen på dette foredraget var "Blir vi alle forbrytere". Etter å ha tenkt mer gjennom problemstillingen endret jeg dette til en mer proaktiv vinkling og spør: Bør vi alle bli forbrytere? I utgangspunktet mener jeg selvsagt at det bør vi ikke, men når det gjelder deler av det opphavsretts-regimet som råder i dag er jeg villig til å gjøre et unntak.
Som legmann forsøker jeg her å nærme meg det imaterielle med utgangspunkt som: forfatter, publisist, lærer, forsker, nettbruker, far, skurk?, samt tidligere ivrig bruker av papirmediene. Rollene er mange og vi møter problemstillinger knyttet til opphavsrett i de fleste av dem. Nettopp fordi vi møter opphavsretten på så mange områder i livet er det av vesentlig betydning at dette ikke utelukkende blir et spørsmål som involverer byråkrater og jurister.
Dette innlegget ble gitt på Digital og Sosial 2.0, en konferanse som i all hovedsak retter seg mot bibliotekarer. Ettersom jeg selv jobber i tilknytning til utdanningssektoren finner jeg det svært interessant at bibliotekene kom før en system for allmen utdanning. Når informasjonssamfunnet nå endrer forutsetningene for kunnskapssamfunnet kan en spørre seg om bibliotekene skal gå foran skoleverket også denne gangen? Skolen sliter med å ta i bruk IKT hvilket åpner for muligheter innen biblioteksektoren. Bibliotekenes største potensiale, men også en tung bør å bære, er knyttet til at bibliotekene som institusjon ble til i en annen tid.Ivar Tronsmo innledet en kronikk i Dagens Næringsliv med følgende spørsmål:
Hva ville skjedd dersom myndighetene nå hadde foreslått at det skulle være utlånssteder i alle kommuner i hele landet, der leserne fikk låne bøker gratis?
Trolig ville forslagsstillerne bli møtt samme motstand som da Regjeringen forsøkte å innføre fri bruk av opphavsrettslig belagt materiale innen store deler av offentlig sektor: Slike forslag bli møtt med at rettighetsorganisasjonene betegner forslagstillerne som tyver!
Slik motstand er fullt forståelsig, i det minste fra et privat- og markeds-økonomisk ståsted, men det tar i liten inn over seg at vi på alle områder i samfunnet ser en utvikling i retning avindividualisering, der massemediene utfordres av personlige medier, hvor langt flere brukere er i ferd med å bli aktive innholdsprodusenterFremtidens bruk av mediene handler i økende grad om mer enn konsum. Å legge til rette forproduksjon, ofte i form av re-produksjon, blir dermed en oppgave også for bibliotekene.
Hele innlegget med kommmentarer:Det man må spørre seg er hvor brukermassene beveger seg. Ser vi på nordmenns mediebruk blant personer 9-79 år er dette andelene i prosent en gjennomsnittsdag:"Seerene flykter fra TV", men dersom vi kikker på bøker ser alt foreløpig vel og bra ut. Likevel finner jeg grunn til å reflektere omkring hvorvidt de aktørene med bindinger til papirdistribusjon likevel kommer til å være på taperlaget. Jeg tror en indikasjon er tallene knyttet til bruk av tegneserier. Isolert sett ser en nedgang fra 11% til 7% ikke så ille ut, men det betyr at bruken har gått ned med nærmere 40%! Dette er trolig en nedgang som i hovedsak finner sted blant ungdom
I samme periode har PC-bruken økt med mer enn 500%, Internettbruken har trolig gjort 10-gangen, eller mer, mens mobiltelefonen har gått sky-high. Det siste er for så vidt en mulig delforklaring på hvorfor tegneserier lider. Ungdom kanaliserer en stadig større del av pengebruken i retning av mobiltelefonen, noe som muligens slår sterkt ut for tegneseriene.
Uansett er statistikk en komplisert øvelse, ikke minst når den skal tolkes. Det vi imidlertid kan sansynliggjøre er at konsekvensene av en ti-årig medieutvikling først nå begynner å vise seg for alvor. At lesingen av papiraviser gikk ned med 10% fra 2005 til 2006 er en indikasjon på dette. Internettbruk er definitivt en del av dette bildet og her er bruken størst blant gutter/menn i alderen 16-44 år og jenter i alderen 16-24.
Fremtiden handler om mer enn forbruk
Amerikanerne ligger litt foran ettersom enn halvparten av ungdommen som er på nett allerede produserer sitt eget innhold og deler dette på nettet. 1 av 5 av disse ungdommene har sin egen weblogg, og halvparten av disse oppdaterer webloggen minst en gang i uka. De fleste av webloggene er produsert av jenter. det som kjennetgner kommunikasjonen er at den iall hovedsak forgår innen nettverk av kjente.
Foreløpig er det ikke en enkel sak i peke på konsekvensene, men de unges produksjon av innhold må nødvendigvis påvirke deres forståelsen av offentligheten. For det første kan den digtiale offentligheten tilby andre muligheter for selvfremstilling enn det som vi er kjent med fra den offentligheten som er opprettholdt gjennom de tradisjonelle mediene.
Hvordan ser fremtiden ut for dagens publisister?
Hva er forutsetningene for at jeg gjennom personlig publisering kan få anledning til å ta del i et "offentlig" ordskifte? Det finnes mange diskusjonsforum der jeg forsåvidt kan komme til orde, men min egen stemme har en lei tendens til å forsvinne i slike sammenhenger, og jeg har i liten grad muligheter til å beholde eierskap (ikke nødvendigvid i økonomisk forstand) til den informasjonen jeg produserer. Weblogger er dermed min greie, noe som gjør at jeg hele tiden må forholde meg til ulike former for tekster (knyttet til alle medieformer) produsert av andre
En viktig praktisk forutsetning for en offentlig diskusjon er selvfølgelig tilgang til informasjon, men minst like viktig er publisistenes mulighet til å sitere på en enkelt måte, videre må det være enkelt å referere (lenke), og som aktiv bruker av innhold må jeg ha tro på at den informasjonen jeg forholder meg til er stabil over en viss tid. Alle disse forholdene er samtidig forutsetningene for personlig publisering.
Ingen av disse tre forutsetningene er imidlertid gitt, kanskje særlig når det gjelder audiovisuelt innhold: Det er langt fra trivielt å sitere, man kan peke, men sjelden til annet enn begynnelsen av en lyd- eller videofil. I de fleste tilfeller ønsker jeg å dyplenke til en spesifikk del av en slik fil.
Selv om det fremdeles er noen tekniske hindinger kan disse som oftest løses relativt enkelt. Jeg kan publisere ulike former for innhold ved hjelp av en rekke ulike gratis-tjenester, noe som introduserer et samspill mellom flere leverandører, og brrukerne bør dermed ha kunnskap om avtalerett, i tillegg til opphavsrett. De fleste "problemene" som en publisist møter er nesten utelukkende knyttet til jus.
Så over til noen parktiske eksempler som jeg har støtt på når jeg forsøker å gjøre bruk av video
Gjenbruk av eldre filmmateriale
Etter at jeg la denne filmen ut på Google video ble jeg gjort oppmerksom på at denne filmen var tilgjengelig gjennom en tjeneste kalt Filmarkivet.no. Her kan man se den samme videoen, men mot betaling. Kollegaen som gjorde meg oppmerksom på dette lurte på om jeg ikke hadde gjort dette i strid med rettighetshavernes opphavsrett. Jeg mente at dette ikke var tilfelle, men henvendte meg for sikkerhets skyld til Filmarkivet.no per epost. Etter en tid fikk jeg en epost tilbake fra Norsk Filminstitutt der jeg fortalt ikke kan publisere noe av dette materialet fordi Norsk film har overdratt rettighetene til Filminsituttet.
Jeg ble bedt om å fjerne videoen øyeblikkelig, men sta som jeg noen ganger er :) endte jeg opp med å spørre hvordan dette kunne henge sammen med Åndsverkloven § 45:
En tilvirker av lydopptak og film har, innen de grenser som følger av denne lov, enerett til å råde over opptaket ved å fremstille varig eller midlertidig eksemplar av det og å gjøre opptaket tilgjengelig for allmennheten. For offentlig fremføring av lydopptak......
Vernet etter denne bestemmelse varer i 50 år etter utløpet av det år innspillingen fant sted. Dersom opptaket i løpet av dette tidsrom offentliggjøres varer vernet i 50 år etter utløpet av det år opptaket første gang ble offentliggjort.
Jeg fikk ikke noe svar på den andre henvendelsen om hvordan det forholdt seg med "Bergensfilmen" og §45. Jeg forfulgte ikke saken ytterligere,men kan ikke skjønne annet enn at loven tydelig klargjør at filmer som er vist i Norge for mer enn 50 år siden er fallt i det friDette er ikke riktig, noe Olav Torvund påpeker i sine kommentarer til min artikkel i Vox Publica (også kommentert i denne posten). Det er produsentens (i dette tilfellet Norsk Films) rettigheter som opphører etter 50 år, mens opphavsmennenes økonomiske rettigheter er uendret inntil 70 år etter deres dødsår..
Norsk filminstitutt, NRK og Nasjonalbiblioteket er institusjoner som sitter på store mengder gammel audiovisuelt materiale. Gjenbruk av dette har stort potensiale, ikke minst i undervisningssammenheng. Bare i nasjonalbibliotekets arkiver finnes det 55.000 ruller dokumentar- og spillefilm fra ca. 1905 til ca. 1952.
Det aller meste av dette er i det fri, det digitalisereres sakte men sikker, men det er slett ikke sikkert publister får tilgang til dette.
Min "mashup" er mitt eget filmarkiv hvor jeg presenterer filmer som har fallt i det fri.
Er det nettopp gjenbruken man er redd for? Denne videoen kombinerer et klipp av Kong haakon i det han ankommer Norge for føste gang. Dette opptaket var selvsagt opprinnelig uten lyd, men jeg fant et lydklipp av kongens tale og remikset det hele. Resultatet er dermed ikke historisk korrekt, men likefullt et uttrykk som tilfører noe til de opprinnelige medie-elementene.
Egenprodusert materiale, men knyttet til andre verk
Kong Haakon kommer til Norge, min lille "remix" :)
Neste case er knyttet til et video-opptak jeg gjordeHer må jeg blant annet forholde meg til Åndsverkloven § 23:
Offentliggjort kunstverk og offentliggjort fotografisk verk kan gjengis i tilslutning til teksten i kritisk eller vitenskapelig fremstilling som ikke er av allmennopplysende karakter, når det skjer i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger.
Dette er beslektet med neste problemstilling: sitatretten.
Jeg ser fra tid til annen ting på fjernsyn som jeg har lyst til å blogge om, og som jeg dermed er interessert i å kunne sitere fra. Et eksempel er et innslag på NRKs Kulturnytt ombloggere i Irak. Her ble jeg til slutt nødt til å benytte en screen-recorder for å få tak i de drøyt tredve skundene jeg ville sitere.
Når jeg henvender meg til NRK med spørsmål om dette er en grei form for sitat henviser NRK til sine generelle retningslinjer om opphavsrett:
..... kan derfor ikke kopieres, reproduseres, republiseres, lastes ned eller på noen annen måte gjengis eller overføres, uten etter skriftlig forhåndsgodkjenning fra NRK.
Unntak gjelder for enkelstående eksemplarer til privat, ikke-kommersiell bruk.
Det som er nevnt ovenfor gjelder i utgangspunktet også for de enkelte elementer på nettsidene, så som logoer, fotografier, filmklipp og programklipp.
Ytterligere spørsmål om hvordan dette forholder seg til min rett til å sitere henvises til "juridisk avdeling". Til slutt ender jeg opp med en hyggelig samtale med en av NRKs juridiske rådgivere, som langt på vei forteller meg hva jeg allerede har skjønt: Det lar seg ikke gjøre å si noe generelt om hvor grensene for et sitat skal trekkes, dette må avgjøres i hvert enkelt tilfelle - hvilket i praksis overlater vurderingen til den enklete publisist, eller til vedkommndes juridiske rådgiver (for de som kan holde seg med en slik en).
Sitatretten sier Åndsverkloven § 22 noe om
Det er tillatt å sitere fra et offentliggjort verk i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger.
Dette betyr at jeg ofte er i tvil om jeg bryter loven eller ikke. Som legmann har jeg laget min egen tommelfingerregel: Om "sitatet" ikke "tømmer" originalen kan det regnes som et sitat, men dette er svært langt fra en juridisk betenkning med almenn relevans.
Klippet til høyre er et slikt eksempel hvor jeg er usikker, men som jeg mener må være et sitat. Klippet brukte jeg i forbindelse med denne posten (som forøvrig omhandler en glimrende artikkel av Wim Wenders)
Remixing
Denne filmen er i utgangspunktet et opptak fra 1919. Det viser svensken Viking Cronholm, mannen som introuserte jiu jitsu i Sverige. Han viser noen finter som jeg syntes så ut som en slags dans, noe man burde kunne legge musikk til.
Denne filmen kan jeg uten problemer publisere på Google Video, men om jeg re-publiserer den i en weblogg med reklame blir saken fort en annenen annen. Grunnen er at jeg har benyttet We Be Gettin Busy laget av Hidden Fortress, en remix av en Beastie Boys låt som for en tid tilbake ble utgitt med en Creative Commons lisens.
Problemet er at denne lisensen er knytett til ikke-kommersiell bruk. Om jeg for eksempel benytter Revver.com (som knytter reklame til videoklippene) bryter jeg CC-lisensen for musikken
Andre som remixer får bråk, men de kan også bli tilgitt, selv de som legger seg ut med de virkelig store gutta:
Historien begynner i 1968 med at The Beatles gir ut "The White Album". 35 år senere gir den amerikanske rap-artisten Jay-Z ut en plate som han kaller "The Black Album": "An a cappella version of this album was also released with the intention of providing material for remixes and mashups". DJ Danger Mouse tar utfordringen lager "The Grey Album", en komplett plate i form av en remisk av Beatles og Jay-Z.
EMI og Sony som sitter på rettighetene til "The White Album" truet med rettsak, men dette vakte stor oppstandelse (for å si det forsiktig) og den 24. februar 2004 ble "Grey Tuesday" arrangert: Rundt 170 nettsteder gjør albumet nedlastbart. Over 100.000 nedlastinger i løpet av ett døgn (albumet kan fremdeles lastes ned her, via Bittorrent)
Det hele var et åpenbart brudd på opphavsretten, men på grunn av albumets popularitet og utsiktene til dårlig PR i form av en rettsak valgte de som kontrollerte de økonomiske rettighetene å avstå fra videre juridiske skritt. Videoen som ble laget til låta "Encore" er en sann svir...
Machinima
Dataspill kan brukes til mye, blant annet "machine animation" eller "machinima". I dette tilfellet har filmskaperen benyttet Half-Life 2 for å lage bildene og remikset dette med "So Cold" av Breaking Benjamin. Ta dere tid til å kikke på videoen, det er et flott stykke arbeid innenfor denne sjangeren.
Machinima er kanskje "fair use" i USA, men ikke i Norge. Er er slikt trolig ulovlig. Jeg synes imidlertid det er verd å spørre seg om dette er rimelig, selvsagt forutsatt at det nye åndsverket ikke utnyttes kommersielt.
Hva forteller alt dette?
Innhold som kan gjenbrukes er i seg selv mer interessant. Kopierbarhet er en egenskap som øker produktets verdi for både bruker og samfunn. I denne situasjonen er Amazon og Google i de fleste tilfeller bedre ressurser enn biblioteket (de representerer dagens "disruptive" tjenester).
Samtidig foregår en massiv fragmentering av "offentligheten": På YouTube ser en for eksempel hvordan gjennomsnittsbrukeren 30 minutter video hver dag, men hver video sees ikke lenger enn i 2 minutter i gjennomsnitt. (USA Today)
Papir er foreløpig et utovertruffent medium dersom man som bruker i all hovedsak er enkonsumenter av skriftlig informasjon, men hva når brukerne i større grad blir produsenter og gjenbrukere av informasjon? Videre, når denne informasjonen i økende grad blir audiovisuell tar Apples reklamefilm det meste på kornet. Når det er sagt, Apple er blant de desiderte versitingene når det gjelder propritære løsninger og DRM. Her er det med andre ord en viss avstand mellom liv og lære, noe Apple har vært mestere i å turnere i en årrekke.
Åndsverkloven står i veien for gjenbruk
Det er god grunn til å hevde at den nåværende vernetiden er meningsløs medmindre man ser det som en oppgave å verne økonomiske interesser inn i, bokstavelig talt, det hinsidige. Trolig ville de fleste åndsverk blitt laget om vernetiden ikke var lenger enn 20 år - nå er den hele opphavsmannens levetid, pluss ytterligere 70 år. Ånds-snobberi er trolig en betegnelse som kan brukes i denne sammenhengen.
Håpet er at når flere brukerne selv blir aktive produsenter får flere opp øynene for hvor tullete denne delen av Åndsverksloven faktisk er. Enhver som har forsøkt å forklare rimeligheten i loven til en noenlunde opplyst ten-åring vil trolig vite hva jeg snakker om. "Skaden" som oppstår ved ukommerisell kopiering er nemlig svært vanskelig å forklare, både fordi det økonomiske tapet som rettighetshaverne noen ganger påberoper seg er vanskelig å verifisere (Espen Andersen forklarer på en utmerket måte hvorfor kartet ikke stemmer med terrenget i forhold til musikkbransjen), samt at nettopp bibliotekene alltid har påført rettighetshaverne denne typen "skade". Bibliotekene bør imidlertid fortsatt dyrke denne possisjonen som en rettighetsmessig oase.
Hva kan bibliotekene tilby meg?
Utdrag fra NRK Kulturnytt 26.10.06
Fra Paris Texas, Wim Wenders
Tricky spørsmål, men jeg tror det viktigste man gjør er å fortsette å sette gratis tilgang til informasjon i høysetet og supplere dette med muligheter for gjenbruk. Dette innebærer tilgang til lovlige kopier, men også mulighet til å lage nye kopier samt å dele informasjon med de som har samme interesser som meg. Videre bør man jobbe aktivt for "Open Access", åpne formater, og åpne lisenser.
Å spå om fremtiden er såpass vanskelig at jeg overlater til dere å velge kombinasjoner mellom to scenarier:
Scenario 1: Informasjon blir gratis
Faglige og kunstneriske verk blir hovedsaklig finansiert gjennom direkte produksjonstøtte
Ytterligere finansiering gjennom ulike former for sponsing og reklame
Distribusjon blir i økende grad ivaretatt av brukerne. Det legges til rette for stadig gjenbruk.
Bibliotekene blir et sted hvor en kan skrive / brenne ut informasjon til ulike lagringssmedier, gratis eller for en billig penge, men kanskje viktigere:
Bibliotekenes rolle som "døråpner" opprettholdes og forsterkes.
Scenario 2: Informasjon tilgjengelig mot betaling
DRM (Digital Rights Management) en forutsetning for dette
Brukerne har få muligheter til å distribuere informasjon
Gjenbruk bare mulig dersom man betaler
Sitatretten trues
Bibliotekene kan på sikt legge ned fordi alt blir forhold mellom bruker og selgere av informasjon
"Rettighetslobbyen" gjør oss alle til forbrytere
Det skal lite til før ingen lenger er enige om hva som er lovlig. Som bruker og innholdsprodusent er man overlatt til seg selv når en skal vurdere:
Når kan en kopisperre brytes?
Hva er et sitat?
Hvordan forholde seg til utenlandske verk?
Det er imidlertid vesentlig å huske at vernetiden har blitt økt en rekke ganger. Kanskje bringer det en fremtid med en langt kortere vernetid. Dette kommer imidlertid ikke av seg selv, men fordrer langsiktig arbeid og alliansebygging.
Ungdommen går foran :)
Det bør bibliotekene også, med henvisning til den delingstradisjonen som institusjonen bygger på.
Oppdatering:
Jeg nevnte denne i forbindelse med en forelesning i dag. Basert på Leni Riefenstahls film Olympia fikk det tyske bandet Rammstein laget en video med flotte bilder (de synger riktignok litt corny på engelsk). Men som skaperen av denne remixen påpeker "they only showed the good parts". Remixen fikser dette og slutten av videoen blir med ett en annen.
Page updated
Google Sites
Report abuse