Er LMS nok?

På konferansen om digitale læringsmiljøer gikk oppdraget ut på å snakke ut fra overskriften "Er et LMS nok?" med noen refleksjoner omkring læringsplattformer og læringssyn. Hvorvidt det følgende ble en fullstendig besvarelse i så måte er vel tvilsomt, men det virket i alle fall som om de prespektivene jeg trakk opp tjente som utgangspunkt for debatt. Nå poengterte Marit Synnevåg, som hadde jobben med å oppsummere konferansen, at dette delvis er poenger som jeg kommet med tidligere, og i etterpåklokskapens lys kan jeg være med på at dette kanskje ikke bringer debatten videre. På den annen side er en vel ikke kommet helt i havn med diskusjonen ennå.

Ettersom jeg hadde begrenset mulighet til å snakke om de tankene og erfaringene vi har gjort omkring utvikling og testing av eLogg får jeg heller vise til noe av det her. Øystein Johannessen innledet med mellom annet en henvisning til økt satsing på åpen kildekode. eLogg påLifeType (lifetype.no er på trappene) plattformen kan dermed bli et godt prosjekt :) Dette er imidlertid et prosjekt hvor vi gjerne vil ha med flere, noe som bør kunne være interessant fordi sluttresultatet vil være åpen kildekode og med en åpen lisens (GPL).

Den samme Johannessen snakker forresten også om "Nasjonal arven på nett" og hvordan tilgjengeliggjøring er en viktig forutsetning for en "kultur for læring" (jmf. denne og lenkete poster). Dersom departementet og Utdanningsdirektoratet faktisk får gjennomslag for de tankene som presenteres går vi spennende tider i møte.

Men, til saken. Hele innlegget med kommentarer (skrevet mens jeg ventet på flyet hjem):

Jeg innledet med en kort visitt til Program for digital kompetanse 2004-2008 for føst å kunne si noe om at "digital kompetanse" ofte blir redusert til et spørsmål om ferdigheter i tekstbehandling, bruk av regneark, presentasjonsprogrammer og internettsøk. Videre at en robust digital kompetanse bør ha et annet utgangspunkt enn konsum av innhold og bruk av ferdig programvare, jmf Kvalitetsutvalget som trekker fram både et dannings- og ferdighetsaspekt, noe jeg mener i større grad bør knyttes til elevenes produksjon av ulike medietekster. Dette gjelder i første omgang skriftlig produksjon - noe de fleste synes å være enige i at det er for lite av i skolen - dernest produksjon av mer medierike utrykk.

Innledningen ble avrundet med de fire hovedmålene for "digital kompetanse":

• 1. 2008 skal norske utdanningsinstitusjoner ha tilgang til infrastruktur og tjenester av høy kvalitet. Læringsarenaene skal ha teknisk utstyr og nettforbindelse med tilstrekkelig båndbredde. Utvikling og bruk av IKT i læringsarbeidet skal støttes av sikre og kostnadseffektive driftsløsninger.

  2. 2008 skal digital kompetanse stå sentralt i opplæringen på alle nivåer. Alle lærende, i og utenfor skoler og universiteter/høgskoler, skal kunne utnytte IKT på en sikker, fortrolig og kreativ måte for å utvikle de kunnskaper og ferdigheter de trenger for å kunne være fullverdige deltakere i samfunnet.

  3. 2008 skal det norske utdanningssystemet være blant de fremste i verden når det gjelder utvikling og pedagogisk utnyttelse av IKT i undervisning og læring.

  4. 2008 skal IKT være et integrert virkemiddel for innovasjon og kvalitetsutvikling i norsk utdanning, basert på organisasjons- og arbeidsformer som fremmer læring og nyskaping.

Et problem er at programmet er mest konkret når det formuleres målsetninger og krav til de tekniske løsningene, f eks kravenen om integrasjon mot eksisterende administrative systemer. De adskillig mer ambisiøse målene 2,3 og 4 er det imidlertid langt vanskeligere å konkretisere. Her peker jeg forsøksvis på personlige publiseringsløsninger som en del av en mulig løsning, ikke minst fordi disse har sitt utgangspunkt i den åpne delen av Internett og dermed gjenspeiler deler av den virkeligheten som elevene møter utenfor skolen.

Mange skoler har tatt i bruk LMSer for å oppfylle kompetanseprogrammets krav, men vi holder fremdeles for det meste på med punkt 1: Dvs at systemene i stor grad benyttes til å:

• • strukturere undervisningsaktiviteter

  • lagre og dele informasjon

  • planlegge og styre prosjekter

  • kommunisere og samarbeide

  • organisere deltakerne etter roller og gruppetilhørighet

  • styre tilgang til rom, verktøy og innhold etter roller og gruppetilhørighet, med tilhørende rettigheter

  • administrere undervisningen og læringsprosessene

UNINett ABC / Temahefte LMS

Et spørsmål blir dermed om dette handler for mye om administrasjon og forlite om læring? Når det er sagt: det er ingen grunn til å stikke under en stol at undervisning faktisk handler en god del om ulike former for administrasjon. Dersom et system kan gjøre hverdagen for lærerne enklere, rent administrativt, kan en håpe på at det frigir tid og ressurser som kan anvendes til bedre kvalitativ oppfølging av elevene i andre sammenhenger. Samtidig er bør en ha ambisjoner om at systemene også direkte skal støtte produktive prosesser på en kvalitativ måte.

Jeg stilte meg også kritisk til at de samme tekniske løsningene benyttes på alle nivå. Under diskusjonen etterpå ble det poengtert at LMSene også kan tilpasses, men jeg mener å ha mine ord i behold når jeg påstår at dette skjer på et overordnet nivå, og at dette ikke er en form for kontroll med publiseringen som overlates til den enklete lærer og elev. Dette står langt på vei i motsetning til "nettverdenen forøvrig":

• • Mange forskjellige verktøy settes sammen etter behov

  • Web 2.0 ble forøvrig hyppig nevnt på konferansen.

    • • ikke et forhåndsdefinert utvalg

  • Omgivelsene er ofte personifiserte

    • • fellesskap skapes sosialt, i mindre grad som et resultat av teknisk integrasjon

  • Grensesnittene er sammmensatte

    • • de enhetlige grensesnittenes tid er forbi

  • Innhold og tjenester er i økende grad gratis

Jeg er opptatt av det personlige utgangspunktet der læring kan skje i rekke ulike skjæringspunkter mellom tilgang til informasjon,individuell bearbeiding og samarbeid med andre. Et sentralt poeng er imidlertid at et læringsmiljø ikke skal introdusere skiller mellom det individuelle (selv)studiet og den kollektive samhandlingen.

På alle områder i samfunnet sees ellers en utvikling i retning av økende individualisering

• • Sosiale nettverk har stor betydning, ikke minst når vi lærer

  • Massemediene utfordres av personlige medier

  • Ungdom er i ferd med å bli mer aktive innholdsprodusenter, utenfor skolen

  • Digitale "læremidler" bør også handle om mer enn konsum og produksjon bør være det sentrale, både for lærere og elever

Hvordan håndterer LMSene denne virkeligheten?

• Individualisering

  • - hver elev har sitt eget område i liten kontakt med andre

  • Sosiale nettverk

  • - diskusjoner henvises til felles forum

• Personliggjøring

  • - få muligheter til å tilpasse grensesnittet

• Innholdsproduksjon

  • - skjer i hovedsak i eksterne verktøy - avstanden mellom produksjon, bruk og reproduksjon øker

  • Tilgang til læremidler

  • - blir i stor grad et spørsmål om konsum

Flere påpekte i pausene at det jeg sier er vel og bra, men at mange sliter med å få sine kolleger til å ta i bruk IKT i undervisningen overhodet. I en slik situasjon blir massiv utrulling av et sentralisert system en måte å komme i gang på. Kanskje må det et generasjonsskifte til, noe som imidlertid bør få konsekvenser for lærerutdanningen umiddelbart: Dersom studentene kommer ut i skolen uten å ha en anvendbar digital kompetanse (husk da produksjonsaspektet nevnt tidligere) er det liten grunn til å tro at det kommer til å gå særlig raskere de næremsete ti årene. Her har høyere utdanning åpenbart et ansvar,og jeg tror det fremdeles er en del igjen å gjøre.

Jeg gjorde også en visitt innom spørsmåle knyttet til om diskusjonen innebærer en overdreven tro på teknikkens betydning?

Her kan alle trolig enes om at fokus må være på læring, ikke på de tekniske løsningene, og følgende ressonement synes å være fornuftig

Forøvrig er det et særs teknologideterministisk syn å hevde at LMS som sådant er begrensende, eller for den delen frigjørende. Verktøyene vil ha et potensial i begge retninger, og resultatet må sees i sammenheng med den praksis vi integrerer dem i.

Det er samspillet mellom teknologi, organisering og læringssyn / kultur som er utslagsgivende, og ikke LMS alene.

Læringsplattformer – the good, the bad or the ugly?

Samtidig er jeg ikke i tvil om at verktøy påvirker praksis, og at alle medierende redskaper dermed har betydning. Ikke minst gjelder dette for publiseringsløsninger brukt i undervisning og læring. At LMSene baseres på et ideal om at det er mulig å lage et kommuikasjons-system som kan dekke ulike behov uten å påvirke formidlingen av innholdet karakteriserer jeg derfor som legitim salgsretorikk, men neppe særlig mer enn det.

Personlig har jeg ingen problemer med å bekjenne meg til en form for teknologisk determinisme, i den forstand at jeg gjennom egen erfaring vet at de verktøyene jeg bruker har stor betydning. Ikke bare for hvordan innholdet presenteres, men i minst like stor grad i forhold til hvor mye og hvor ofte jeg faktisk produserer noe. Gitt at informasjonstilgangen via Internett er fragmentert har jeg selv stor nytte av verktøy som på en enkel måte lar meg skrive raskt, ofte og kort, og publiserer dette. Slik kan jeg senere finne tilbake til informasjon om en rekke ulike tema, og jobbe vider med dette, ofte med innspill som har kommet som et resultat av at teksten er publisert. Levi-Strauss sin bruk av betegnelsen brikolør (seHelge Ridderstrøms artikkel om "Ungdommers koombinasjonskunst") synes å beskrive denne innsamlingen av informasjon på en god måte. Jeg har skrevet en artikkel om "selvfremstilling" som blant annet tar opp dette.

Så gjenstår selvsagt utfordringene knyttet til å få elevene til å reflektere omkring den informasjonen de samler, samt evnen til å sammenfatte dette til kunnskap. Her har jeg ingen klare svar annet enn en klar fornemmelse av at å produsere (i hovedsak skrive) ofte fremmer evnen til å bruke og re-kontekstulaisere informasjon, noe som igjen danner et godt utgangspunkt for refleksjon. Denne teksten, skrevet med utgangspunkt i stikkordene fra foredraget, får tjene som eksempel (om ikke nødvendigvis godt) i så måte.

Barn og voksne tolker, forstår og resonnerer på kvalitativt forskjellige måter og fortjener dermed forskjellige grensesnitt. Her er det imidlertid viktig å presisere at dette handler om mer enn grafisk tilpasning av det visuelle grensesnittet. I minst like stor grad er dette et spørsmål om hvordan det legges til rette for ulike former for kommunikasjon.

Konklusjonen midtveis blir dermed at jo LMSene virker begrensende, noe de imidlertid har til felles med et hvert annet verktøy. Alle kommunikasjonsmiljø åpner de noe muligheter og stenger for andre. Lærere og lærende med høy digital mediekompetanse vil håndtere de fleste løsninger uten alt for store problemer, mens det som oftest er vanskeligere for de som skal bygge opp sin kompetanse. De fleste lærere befinner seg fremdeles i denne gruppen og fortjener enkle verktøy som de kan blir trygge brukere av.

Kompleksitet medfører gjerne til at man tyr til kjente arbeidsformer, for eksempel de prosedyrene man lærte på brukerkurset. For komplekse systemer kan bidra til å sementere eksisterende pedagogikk. Jeg mener at argumenter som at "mulighetene tas ikke i bruk" er ikke gode i denne sammenhengen.

Videre understreker jeg at spørsmål om teknologi er ikke bare spørsmål om teknikk, og at innføringen av læringsteknologi dermed ikke bare er en teknisk operasjon! Hvilke kulturelle bruksmåter som oppstår er viktigere!

Dette handler dermed om skoleutvikling, hvor innføring av av ny teknologi kan gi anledning til å diskutere pedagogikk og didaktikk. Det er imidlertid grunn til å understreke at et manglende mangfold der de tekniske løsningene er tilnærmet like påvirker forflater denne diskusjonen. At det faktisk finnes reelle alternative tekniske løsninger er i seg selv viktig, ikke bare for konkurranseforholdene, men for debatten og refleksjonsnivået knyttet til bruk.

Min påstand er at prosessene blir ofte bakvendte:

Først bør en ha klare tanker om hva man vil oppnå - deretter konkretisering av behov - så valg av verktøy

Desverre skjer ting gjerne i motsatt rekkefølge:

Verktøy introduseres sentralt - deretter finner man hvilke behov det kan dekke - dette blir styrende for undervisningen, så begynner man å "flikke" på verktøyet.

Potensielle problemer med LMSer:

• • Utvikles som enhetlige produkt

    • • Spesialtilpasninger er i liten grad mulig og skjer i tilfelle sentralt, på tvers av store, sammensatte brukergrupper

  • Skal passe flest mulig

    • • Å legge til rette for alternativ pedagogikk er dermed neppe god forretning.

  • Utviklet i samarbeid med spesielt interesserte

    • • resultatene blir ofte for komplekse for vanlige brukere

  • Vektlegger effektiv administrasjon

    • • på bekostning av elevenes læring?

Det er imidlertid viktig å understreke at dette ikke LMS-leverandørenes skyld. De leverer stort sett det de blir bedt om, men de er nødt til å gjøre kompromisser. Det er også et poeng at mange faktisk foretrekker en ekstern leverandør for da har alle noen å skylde på. Den eneste måten å abhjelpe dette på er gjennom økt bestiller- og utviklingskompetanse i hele undervisningsystemet.

Men, skal skolen drive med teknologiutvikling?

Svaret på dette spørsmålet er eller min mening JA, nettopp fordi:

Teknologi = Teknikk + kulturelle bruksmåter

En ekstern leverandør kan i denne sammenhengen i beste fall levere et fungerende, teknisk rammeverk. For å være en reell premissleverandør må skolene i tillegg ha: Brukerkompetanse, Utviklingskompetanse, og Endringskompetanse. Dette er et langt lerret å bleke og vi komme til å ta tid.

Hva er så alternativene til de rensyrketde LMSene?

Her bør det først sies at LMSer er løsningen i noen sammenhenger, men det erikke det eneste alternativet. Det finnes en lang rekke tilgjengelige løsninger som kan tilpasses spesielle formål. Weblogger og wikis basert på åpen kildekode og åpne lisenser er en del av dette bildet. Disse kan knyttes til det en kan kalle "personlige læringsomgivelser", løsninger som er designet spesielt for bruk på World Wide Web hvor kommunikasjonen kjennetegnes av at innholdet blir til i sosiale sammenhenger: Kommentarfunksjoner, utstrakt bruk av Lenker, og Sammensatte tekster.

Personlige publiseringsformer er interessante i læringssammenheng fordi de setter de lærende i roller som aktive produsenter av informasjon.

Forsøk på en kort sammenfatning av denne delen endte opp slik:

• • LMSer

    • sterkt fokus på å tilgjengeliggjøre kontrollert innhold

  • Weblogger

    • mer vektlegging av sammenhenger

  • Wikis

    • innhold og sammenhenger som kontinuerlig prosess

Deretter var jeg kort innom noen åpne (tekniske) løsninger

Moodle - LMS

Elgg - sosial læringsomgivelse

WordPress og LifeType - webloggsystemer

OpenOffice - kontorpakke

Gimp - bildebehandling

Mediawiki

Denne korte listen ovenfor er hummer og kanari, men felles for de nevnte programmene er at de er basert på åpen kildekode, de benytter åpne standarder, og kan tilpasses fordi de har åpne lisenser. Slike tekniske løsninger gjør det mulig å tilpasse lokalt, men det kan kreve mer enn ren bruker-kompetanse.

Nok et lite hjertesukk: Har skolene for stor driftsbudsjett? Jeg kan nesten ikke se noen annen grunn til at ikke OpenOffice er mer brukt i skolen. Dette er et spørsmål jeg mener er viktig, ikke minst dersom man velger å benytte en publiseringsløsning der produksjonen av tekster i hovedsak skjer ved hjelp av eksterne editorer. Dersom man gjør et slik valg burde det være selvsagt at man la opp til at folk kan skaffe seg sammeverktøy hjemme, noe som det ligger bedre til rette for med OpenOffice - som er gratis - fremfor ulike betalingsprogrammer. Forskjellen mellom de aktuelle kotorpakkene er forsvinnende liten, og de forskjellene som finnes taler etter min menig for gratis-akternativet. Derfor har jeg problemer med å skjønne begrunnelsen for avgjørelser som dette.

Jeg fant det imidlertid riktig å understreke at den viktigste formen for åpenhet er sosial, noe som er vesentlig for et godt læringsmiljø. Noen av konsekvensene er at man "gjemmer" minst mulig vekk for elevene, at man lar elevene få gi og motta respons i åpne settinger. Åpenhet gir etter min mening økt opplevelsen av å ha kontroll samtidig som det tar samarbeidslæring på alvor. Akkurat dette er ikke LMSene særlig gode til, fordi de ikke er laget med åpenhet for øye.

Mot slutten blir pørsmålet derfor hvor man skal rette fokus:

• • Lærerens undervisning?

  • - dette har de komersielle leverandørene vært lydhøre ovenfor

    • • Formidling, vurdering, og dokumentasjon

  • Elevenes læring?

  • - her kan mye tyde på at andre måter å kommunisere på har noe å tilføre

    • • Egenproduksjon, refleksjon, og tilbakemelding

Forsøk på en sammenfatning: