Presentasjoner‎ > ‎2018‎ > ‎

06/18 Operasjon Bruno – Utvidet virkelighet med lyd

Presentasjon med utgangspunkt i "Operasjon Bruno". Anledningen er et seminar om kunstnerisk utviklingsarbeid ved HVL. Bruno bygger på erfaringer gjort med "Tilhører" og dette er dermed en form for oppsummering av flere års arbeid. Tilhører-prosjektet inkluderte omfattende brukertesting og resulterte i to artikler og flere konferansebidrag. Sist ut var "Tilhører En prototype på fremtidens omsluttende radio" i Norsk medietidsskrift. Før det Designing the Auditor: A Prototype of Locative Radio with Original Sound Content  i Journal of Radio & Audio Media.

Både "Tilhører" og "Operasjon Bruno" eksperimenterer med lokativ lydfortelling. Sistnevnte er lokalisert til bunkeren ved Fjell festning og forankret i historiske fakta: testavfyringen av kanonen Bruno i 1943.


I de nevnte artiklene skriver vi om metoden som er brukt for utvikling og forskning på disse medieproduktene: Metoden kan karakteriseres som mediedesign, forstått som en form for oppfinnelse. Det dreier seg om produksjon av fysiske designprodukter som har egne handlingsprogram som brukeren er ment å følge. Mediedesign er en omfattende metode fordi man kan eksperimentere med alt som er involvert i et medium – nytt teknisk grensesnitt, nytt innhold til grensesnittet, nye former for interaktivitet, etc. 

Jeg forstår i denne sammenhengen "design" som en prosess der en utarbeider en plan for det en ønsker å lage og bringer dette frem til et resultat gjennom en prosess der det er en tilbakekobling der en gjentatte ganger reviderer og justerer planen. Dette gjenspeiler at oppfinnelsesprosessen i et mediedesign er grunnleggende eksperimentell, og tilfeldigheter eller «serendipity» er et viktig element. Du vet ikke på forhånd hva du skal lage, og du skjønner ikke fullt ut hva du har laget før produktet blir spredt ut og tatt i bruk blant folk. Fra IT-siden vil en gjerne kalle dette en "smidig utviklingsprosess", mens en mer kunstnerisk tilnærming vil legge vekt på inspirasjon i møte med materialer og sammenhengen disse inngår i. Jeg liker å kalle det GFR - Gjør Feil Raskt ....

Hva gjør så dette til kunstnerisk utviklingsarbeid? Jeg har problemer med å skille KU fra mediedesign – jeg ser nok mest dette som litt forskjellige måter å snakke om prosesser som ligger svært tett opp til hverandre. Den vesentligste forskjellen ligger muligens i at de som kommer til uttrykksiden fra et noe mer teknisk ståsted har vanskeligere for å betegne det de gjør som "kunst", mens de som kommer fra et mer kunstnerisk ståsted ikke vil ha like lett for å betegne sine verk som "designet". 

Vi snakker om individuelt, skapende og originalt arbeid som i høy grad forutsetter "materialkunnskap", her knyttet til den digitale teknologiens egenskaper i møte med de fortellingene som formidles. Når det gjelder refleksjonen omkring utviklingsprosessen er den for min del særlig knyttet til konseptet som jeg og Johannes Ringheim utviklet gjennom "Tilhører": et lydbilde bygget opp av tre nivåer, som hele tiden settes sammen dynamisk, påvirket av den enkelte brukerens posisjon og orientering.

Videre hvordan disse tre nivåene inngår i et komplekst samspill med omgivelsene, både auditivt, visuelt og taktilt. Dette gir den som forteller gjennom Tilhører-mediet et betydelig spillerom, samtidig som en kan tillate brukeren en reell innflytelse knyttet fortellingens uttrykksside.

I Operasjon Bruno har vi jobbet bevisst med å tilpasse fortellingens innhold og form langs alle de tre akse i figuren til høyre.