Gamle artikler‎ > ‎

Interaktivitet - ett begrep med flere betydninger

Første gang publisert 28.04.01

Interaktivitet er antagelig det begrepet som er mest brukt for å beskrive egenskaper ved den nye informasjonsteknologien. Ingen har vel unngått å høre om interaktiv video, interaktiv fiksjon, interaktiv kommunikasjon, interaktive websider, interaktiv læring osv, listen over eksempler kan bli svært lang!

Fra et praktisk ståsted vil jeg si litt om begrepets opprinnelse og presentere en anvendbar definisjon. I den forbindelse kommer en ikke forbi at interaktivitet kan være problematisk å bruke. Begrepet står i fare for å miste meningsinnhold fordi det blir brukt i svært mange sammenhenger.

Interaktivitet er et sammensatt begrep, til slutt presenteres derfor en modell som kan være til hjelp for å differensiere mellom ulike former og grader av interaktivitet.


 Interaksjon - tre former, knyttet til læring

"Interaktivitet" er avledet fra begrepet "interaksjon". Interaksjon og interaktivitet har gjennom 80- og 90-tallet i mange sammenhenger blitt brukt som synonymer.
"Interaksjon" har imidlertid vært knyttet til kommunikasjon, til gjensidighet, samspill og vekselvirkning mellom mennesker. Interaksjonsbegrepet har en lang historie knyttet en rekke fagfelt, som f.eks. pedagogikk, psykologi og sosiologi.

Michael G. Moores artikkel ”Three types of interaction”, i American Journal of Distance Education i 1989, er en viktig referanse for diskusjon omkring interaksjon, spesielt knyttet til fjernundervisning.
Moore ser den generelle begrepsforvirringen som et alvorlig problem som hovedsaklig skyldes at begrepene brukes både på et allment nivå, som samlebetegnelser, og på et mer spesifikt nivå. Han trekker fram ”interaksjon” som et eksempel som bærer med seg så mange ulike betydninger at det nærmest er ubrukelig hvis det ikke kan spesifiseres på måter som blir allment akseptert.

Det er et generelt problem er at de pedagogiske forskningsmiljøene er lite aktive i forhold til utvikling og analsye av ny teknologi. Det til tross for at teknologiske forutsetninger får stadig større betydning for pedagogikken. Konsekvensen er at de som selger og markedsfører teknologiske løsningene lenge har vært initiativtakerne, ikke minst når det gjelder begrepsbruk.

Det bør imidlertid være medieforskernes oppgave å ta tak i begreper som er i almenn bruk og gi disse et enhetlig, og ikke mist forståelig meningsinnhold. Å definere nye begrep stiller lett forskningen på siden av den virkeligheten den forsøker å beskrive.

Moore foreslår at fjernundervisere som et minimum må bli enige om å skille mellom tre typer av interaksjon :

  1. Interaksjon mellom elev og innhold
    • prosessen der studenten intellektuelt forholder seg til innholdet
    • f.eks. en lærebok og der resultatet er utvikling i studentens forståelse.
    • samme type interaksjon er sentral i forhold til både radio og TV-programmer, og senere i forhold til tekster formidlet via datamaskiner

  2. Interaksjon mellom elev og lærer
    • samhandlingen mellom lærer og elev, også slik vi kjenner den fra tradisjonell undervisning
    • informasjonsutveksling mellom lærer og student
    • individualiserte tilbakemeldinger eller dialoger som tar utgangspunkt i hver enkelt students situasjon.

  3. Interaksjon mellom elever
    • en svært viktig dimensjon knyttet til fjernundervisning
      • e-post
      • chat
      • diskusjonsgrupper

Utfordringen blir ifølge Moore å etablere undervisningssituasjoner der de ulike typer interaksjon kan utnyttes maksimalt. Undervisningsprogram som kun utnytter ett medium vil sjelden kunne utnytte potensialet for interaksjon ettersom det kan medføre at den typen interaksjon som er mest ønskelig, ikke er tilgjengelig.


 Interaktivitet - begrepets opprinnelse

Selve begrepet "interaktivitet" er av langt nyere dato og blir først og fremst knyttet til bruk av datateknologi. Det blir hovedsaklig brukt for å beskrive relasjonen mellom menneske og maskin i "interaktive systemer", dvs dataprogrammer som brukes av mennesker.

Det er en vanlig oppfatning at interaktivitetsbegrepet først ble tatt i bruk på 1960-tallet i forbindelse med overgangen til ulike ”online”-løsninger for programmering og databehandling. ”Online”-programmering - som raskt ble kalt ”interaktiv” programmering - innebar at programmereren hele tiden kunne stå i kontakt med datamaskinen og dermed få kontinuerlig tilbakemelding om eventuelle feil eller alternative løsninger. Dette ble av mange opplevd som å føre en dialog, eller med andre ord; å være i interaksjon med maskinen.


 Et sammensatt begrep

Interaktivitetsbegrepet har etterhvert som datateknikken har utviklet seg blitt knyttet til flere ulike medier. Bildet kompliseres ytterligere ettersom begrepet brukes forskjellig innenfor ulike fagtradisjoner. Nettopp mangelen på en klar definisjon har gjort det mulig å bruke begrepet i ulike sammenhenger.

Interaktivitet knyttet til nettverksmedier har blitt framhevet som et av de viktigste trekkene ved informasjonssamfunnet og i den sammenhengen har interaktivitetsbegrepet tilsynelatende bygd bro over både faglige og økonomiske motsetninger. Begrepet vekker fremdeles positive assosiasjoner, både hos teknologer, markedsførere, skolefolk og akademikere.

Til tross for at mange medieforskere er uttalt skeptiske til bruken av interaktivitetsbegrepet mangler det ikke forsøk på å definere faste kriterier for interaktivitet. Noen kriterier går naturlig nok igjen i flere av definisjonene, andre varierer eller vektlegges ulikt. De vanligste er mulighetene for aktivitet, valg, påvirkning/kontroll og tilbakemelding/dialog.

Det er imidlertid vanskelig å fastsette hvor sterkt de ulike kriteriene skal være til stede for at vi skal kunne kalle teksten interaktiv. Mange av definisjonene er dessuten knyttet til hypotetiske forutsetninger og dermed lite egnet for de av oss som ønsker en mer praktisk tilnærming til begrepet. Interaktivitet fremstår følgelig som noe temmelig vagt. Slagkraften i begrepet når det brukes for å beskrive teknologi og medier står i skarp kontrast til mangelen på enighet når det gjelder å gi begrepet et innhold.


 Interaktivitet - forsøk på generelle definisjoner

Brukerkontroll og muligheten for ”dialog” blir av mange brukt som et viktig kriterium for ”interaktive” løsninger. Oppfatningene og kunnskapen om hva som ligger i "kontroll" og”dialog” er imidlertid varierende. Enkelte synes å mene at straks datamaskinen gir en eller annen form for respons er det tilstrekkelig for at ”samhandlingen” kan karakteriseres som ”dialog”.

”Dialog”, ”aktivitet” og ”kontroll” er imidlertid viktige deler av mellommenneskelig samhandling og er dermed også med på å danne en referanseramme for samhandling med, eller ved hjelp av datamaskiner.

I lys av den raske utviklingen man har innenfor kommunikasjonsteknologien er det sannsynligvis mange muligheter for medieformidlet interaksjon som vi ennå ikke har hatt mulighet til å erfare. Vi må defor være forberedt på at rammene for interaktivitetsbegrepet vil endres. En vil derfor være best tjent med en bred definisjon som kan anvendes over tid.

Den danske medieforskeren Jens F. Jensen benytter en slik "bred" definisjon. Han definerer interaktivitet " ... som et mål for mediets potensielle muligheter for å la brukeren utøve innflydelse på den medieformidlede kommunikasjons inndhold og/eller form". Jensen skiller riktignok mellom flere dimensjoner (transmittativ interaktivitet, konsultativ interaktivitet, konvesasjonell interaktivitet, registrerende interaktivitet), men la oss likevel holde fast ved at det dreier seg om potensielle muligheter, formidlert til brukeren, gjennom et kommunikasjonsmedium.

Peter Bøgh Andersen (nok en danske) tilbyr en definisjon som i større grad tar hensyn til strukturelle trekk ved den interaktive teksten. "Et interaktivt verk er et verk hvor leseren kan endre diskursen fysisk på en måte som kan tolkes og gir mening innenfor diskursen ... ". Interaktivitet forutsetter med andre ord at det finner sted en eller annen form for meningsbærende prossessering av brukerns input.

Jesper Juul skiller mellom interaktivitet på diskurs-planet (hvordan innholdet blir presentert) og historie-planet (hva som blir presentert). En enkel, hierarkisk hypertekst (som dette nettstedet er et eksemptilbyr en enkel form for interaktivitet på "diskurs-planet", på "historie-planet" er imidlertid interaktiviteten fraværende.


 Differensiering og klassifisering

Hildegunn Otnes har laget et klassifiseringssystem med utgangspunkt i dialogisitet og hypertekstualitet. Ved å se interaktiviteten i ulike digitale tekster i forhold til grad av dialogisitet og grad av hypertekstualitet får en innlemmet mange av de mest sentrale variablene.

  • Valghyppighet
    • Hvor ofte er det muligheter for brukeren å velge (stoff, leseforløp,etc.) i løpet av hele teksten
    • Er det for mange/få valgsituasjoner? Blir brukeren aktivisert for mye/lite?
    • Hvordan virker valghyppigheten inn på helhet, komposisjon, mening, konsentrasjon?

  • Valgmengde
    • Hvor mange valgalternativ er det ved hvert veivalg?
    • Kan du bare velge mellom gitte valgmuligheter, eller kan du selv bidra med egne tekstelement?
    • Er det en følelse av reelle valg?

  • Konsekvenser av valg
    • Hvor store konsekvenser har brukerens valg på framdriften av teksten?
    • Gir det en følelse av å ha innflytelse på framdriften av teksten (meningen i teksten)?

  • Struktur og kompleksitet
    • Er det trestruktur eller vevstruktur? Eller er det bare "tilløp" til hypertekstuell struktur?
    • Må man tilbake til en utgangsside for å gjøre nye valg?
    • Har man følelsen av å kunne gå seg vill?
    • Har man følelsen av en "uendelig database"?
    • Utgjør sidesporene en del av helheten, eller er de irrelevante / avsporende
  • Tilbakemelding til brukeren
    • Får brukeren tilbakemelding på sine utspill? Hva slags tilbakemeldinger (kommentarer, oppfølgingsspørsmål, reaksjoner)?
    • Har tilbakemeldingene preg av reell respons (el. er de mer ala Rafaelis reaktivitet )?
    • Virker tilbakemeldingene motiverende og stimulerende på brukeren?

  • Symmetri eller asymmetri
    • Hvem styrer samtalen? Hvem bestemmer distribusjonen?
    • Hvem eier informasjonen?
    • Er det felles ansvar og mulighet for framdrift i tekstskapingen?
    • Blir brukeren medskapende?

  • Samtidighet
    • Foregår samhandlingen synkront eller asynkront?
    • Er det mulig for brukeren å avbryte, - eller må han vente til initiativet fra "den andre" er avsluttet?
    • Er det fruktbart for brukeren at samhandlingen foregår (a)synkront?

Interaktivitet er ikke et enkelt begrep, men ved å gå gjennom puntene i Otnes' klassifiseringssystem kan en danne seg et helhetsbilde som gjør en i stand til å utttale seg om graden av interaktivitet i en konkret tekst.



 Referanser :

    • Hildegunn Otnes setter opp en rekke kriterier for beskrivelse og vurdering av datamediets tekster i "Hvor interaktive er de interaktive tekstene?", Notat 5/2001, Høgskolen i Vestfold, 2001
      • http://www-bib.hive.no/tekster/hveskrift/notat/2001-05/not5-2001-04.html
    • Geir Haugsbakk har skrevet bok om "Interaktivitet, teknologi og læring". Forarbeidet til boken foreligger i Rapport 6 i ITUs skriftserie.
      • http://www.itu.uio.no/prosj/worddokumenter/7rev-hil.pdf
    • Epen Aarseth problematiser interaktivitetsbegrepet i "Interaksjon som utopi - er det forskjell på skjerm og papir?"
      • http://www.hihm.no/publikasjon/rapport/2000/01.htm
    • Jesper Juul omtaler en rekke former for interaktivitet i "Kamp mellem spill og fortælling"
      • http://www.jesperjuul.dk/speciale/EnKampMellemSpilOgFortaelling.pdf