Presentasjoner‎ > ‎2014‎ > ‎

11/14 MOOCs i Norge, og i norske bibliotek

En kortere utgave av denne artikkelen kan du lese i Biblioteksforum 6/2014

Hva er MOOCS

Akronymet MOOC står for Massive Online Open Courses, og navngir et fenomen som etter kort tid har fått sin egen offentlige utredning (NOU 2014: 5 - MOOC til Norge). I denne NOUen blir MOOCs definert som rent nettbaserte kurs, som er åpne for alle interesserte, gratis tilgjengelige, og med en fri progresjon. Kvaliteter som biblioteksektoren kan nikke gjenkjennende til.



MOOCs dreier seg vanligvis om korte kurs, som typisk krever noen få timer i uken, i et par måneder. Tidsbruk og varighet varierer selvsagt, men fellestrekket er at denne undervisningsformen forsøker å tilpasse seg situasjoner der læringsarbeidet kommer ved siden av mye annet som de lærende ellers holder på med. I dette ligger et potensiale knyttet til MOOCs i forbindelse med læring på arbeidsplassen, og som et supplement til andre former for undervisning.


MOOC-tilbudene er ofte uavhengig av studieåret, men de fleste har et felles oppstartstidspunkt og en definert, tidsmessig progresjon. Studentene som tar et kurs via MOOC er vanligvis selv ansvarlig for progresjonen. , men programvaren som MOOCen formidels gjennom har gjerne funksjoner for å støtte opp om, styre og motivere til gjennomføringen. MOOCs som tilbys gratis gir sjelden studiepoeng, men knyttes gjerne til ekstratibud der en kan ta en mer formalisert eksamen og/eller få et kursbevis.


“Follow the money” er fremdeles et fornuftig råd. Vi skal være oppmerksomme på at en viktig del av bakgrunnen for MOOC finnes i det amerikanske utdanningsystemet. Utdanning er ekstremt stor butikk, men betalingsevnen i det amerikanske markedet kommer til å minke i årene som kommer. Om ikke annet så av rent demografiske årsaker. Dermed trengs nye markeder, og studenter fra utlandet. Dels de sm kan betale dyrt for utdanningen, men også de enorme gruppene i verden som har liten betalingsevne. Et tilbud som skalerer opp til millioner av deltakere, med svært lave variable kostnader, kan gjøre det mulig å tjene penger også i den tredje verden.

MOOCs og digital læring

Innledningsvis bør vi også nevne forskjellen på såkalte xMOOCs og cMOOCs. Sistenevnte vektlegger “connectivism”, kall det gjerne samarbeidslæring, mens de mer utbredte xMOOCs legger mest vekt på teknisk skalerbarhet. Dette antyder også at både den innholdsmessige og tekniske kvaliteten på forskjellige tilbud, som alle markedsføres som MOOCs, i høyeste grad er variabel. Mange av tilbudene har imidlertid høy kvalitet på forelesere, og det kan være brukt store ressurser på et gjennomarbeidet studiemateriell. Samtidig finnes det også tilbud av høy faglig kvalitet, som er produsert med langt mer begrensete ressurser.


Pedagogikken er slett ikke fraværende i forhold til utviklingen av MOOCs, men det er likevel en ganske trygg påstand at disse tilbudene i hovedsake har vært utviklet med fokus på marked og teknologi. Dette fokuset har dels gått på bekostning av det som best tjener læring. De fleste xMOOCs er basert på “gammel” læringsteori og de har en betydelig slagside mot å bygge opp nye forretningsmodeller ved store, internasjonale institusjoner.


Det er samtidig mye som er spennende med MOOCs, men kanskje av litt andre grunner enn fenomenet i seg selv. Alt oppstusset rundt MOOCs gir nemlig anledning til å diskutere ulike sider av hvordan vi tenker omkring IKT-støttet undervisning og læring, med litt andre perspektiver enn hva som eller er vanlig. Den allmenne diskusjonen om IKT og læring, synes ellers å være knyttet til om datamaskinen er et godt verktøy for læring eller ikke. Når vi diskuterer MOOCs har vi lagt den ballen død: ingen datamaskin? Ikke på nett? Da kan du glemme MOOCs!


Ulike formater kan leve side om side fordi distribusjonsløsningene er blitt rimelige. En kan sette opp noe som kan defineres som en MOOC (i henhold til den norske NOUens definisjon) med gratis tilgjengelige verktøy. Se for eksempel Multimediejournalistikk, et MOOC-basert nettstudium ved HiB, publisert med gratis versjonen av Google nettsteder, med alle videoene på Vimeo og YouTube, lyder på Soundcloud, og bilder og illustrasjoner på Flickr og lignende tjenester. Denne typen faglige tilbud kan i prinsippet utvikles med relativt små ressurser, noe som åpner spennende perspektiver for de av oss som leverer undervisningens innhold.


Læringsanalyse

Den nevnte NOUen fremhever såkalt læringsanalyse (“learning analytics”) som noe av det interessante ved MOOCs. Ideen med læringsanalyse er at tilgang til store mengder brukerdata, knyttet il studentenes bruksmønstre og testresultater, skal kunne gi grunnlag for ulike former for formativ evaluering. I dag vet de fleste undervisere lite om hvordan studentene arbeider med faget, annet enn det vi kan observere i klasserom etc og gjennom formaliserte innleveringer. Når mer av læringsarbeidet skjer gjennom nettjenester, kan dette gi en helt annen innsikt i studentenes læring. Dette kan i sin tur ha positive sider i forhold til hvordan vi legger til rette for læring. Ideelt sett på måter der en tilpasser undervisningsopplegg automatisk, slik at undervisningen blir optimalisert til den enkelte student. Tilpasset opplæring er ikke noe nytt, men utfordringene og mulighetene er selvsagt annerledes når undervisningen gjennomføres uten at en lærer er direkte involvert. Spørsmål en da må stille seg er f eks: hvem er det som lykkes når kunnskap bygges ved hjelp av en bred sammensetning av applikasjoner og ulike former for interaksjon og innhold? Hva er det studentene gjør når de oppnår gode resultater i en digital læringomgivelse? Osv. En kan her se for seg at læringsforskere, statistikere, informatikere og bibliotekarer kan samarbeide for bedre å forstå og nyttegjøre seg de dataene som kan samles inn om studentadferd og resultater.


Samtidig er det all grunn til å mane til en viss edruelighet når det gjelder læringsanalyse. Forskere med tilgang til store datamengder fra internasjonale MOOCs har endt opp med å konkludere at selv om de har tilgang til data fra mange hundre tusen studenter, kan de ikke komme med sikre konklusjoner. Som ellers i samfunnet trenger vi en kombinasjon av kvantitative og kvalitative metoder, for å komme fram til resultater som er gyldige og nyttige for fremtdig utvikling av undervisningen. Dette bør imidlertid ikke forhindre at en tar læringsanayse i bruk, med sikte på å forbedre undervisningen.

Læring og teknologi

Forskning underbygger at de som lykkes med bruk av IKT er de som evner å skape en sammenheng, der IKT inngår på alle nivåer i undervisningen. Teknologien mye integreres i fagene: Læringsformene må refleketeres i hvordan studentene tilgjengeliggjør og arbeider med pensum og det får konsekvenser for vurderingsformene. Fokuset på MOOCs føyer seg her inn i undervisningssektorens søken etter anvendelser for ny teknologi, som et middel til å forbedre undervisningen. Som så mange ganger tidligere er det heller ikke denne gangen slik at en type løsning i seg selv som er det interessante. MOOCs er hverket målet eller den eneste middelet, men snarere et av mange tegn på hvilke konsekvenser digitaliseringen av informasjon og bruken av programvare får på alle samfunnsområder. Digitaliseringen påvirker de samlede strukturene som omgir læring og undervisning. MOOCs er et av mange eksempler på hvordan funksjoner som tidligere ble kontrollert av mennesker, som f eks lærere og bibliotekarer, nå delvis overtas av ulike former for programvare.


Vinneren av Holbergprisen, Bruno Latour, er blant de som har arbeidet mye med å beskrive og forklare mennesker og ulike former for teknologi inngår i et nærmest symbiotisk forhold. Såkalt aktør-nettverk-teorier understreker hvordan tekniske løsninger kan ha like stor betydning i en sosial sammenheng, som de menneskene som “styrer” de tekniske løsningene. Det er imidlertid ikke gå mange årene siden omkvedet i pedagogiske miljøer var at de tekniske systemene, som ble brukt for å formidle innhold og kommunikasjon, kun var “tomme skall”. Systemene ble sett på som nøytale, slik at de kunne fylles med innhold og omgis av metodikk, slik at god læring oppstod.


Heldigvis har vi kommet et stykke videre. I dag er det få som ikke anerkjenner at de digitale verktøyene vi benytter påvirker innhold og hvordan vi kommuniserer. Men fremdeles hersker det i ganske høy grad en oppfatning, ikke minst i norske skoler, knyttet til at IKT er noe man kan velge bort, dersom den enkelte lærer mener at undervisningen blir bedre ved tradisjonelle læremidler og metoder. At dette dels hopper bukk over IKT som basisferdighet er så sin sak. Verre er det trolig at det skaper et inntrykk av at vi kan operere i verden uten bruk av datamaskiner. Vel er dette fremdeles mulig, men de som i fremtiden evner å utnytte digital teknologi til eget beste vil fullstendig gruse de som ikke har lært seg slike arbeidsmåter. Her har fremdeles skoleverket en vei å gå, i selskap med deler av forvaltning og næringsliv. Digitale skiller oppstår dermed i alle deler av samfunnet, og trykket MOOCs er med på å sette på utdanningene kan på sikt være positivt i denne sammenhengen. Men da må MOOCs begynne å handle om mer enn hvordan vi formidler innhold til studentene. Langt viktigere er hvordan vi lærer studenter og elever til å jobbe med å tilegne seg, sette i system og til slutt forstå og formidle den informasjonen de mottar. MOOCs er i beste fall kun en liten del av svaret.


Vi kan håpe på at MOOCs kan fungere som et spark til en litt forstenet bruk av digitale læringsomgivelser. Diskusjonen omkring NTNUs forsøk på å bytte LMS (Learning Management System) illustrerer dette. Jeg tenker da ikke på det faktum at anbudsregler blir bestemmende og dels overkjører eventuelle pedagogiske avveininger. Jeg har heller ikke tenkt å gå inni en diskusjon omkring de ulike systemenes eventuelle kvaliteter. Dette er interessante spørsmål, men her tenker jeg først og fremst på mange de ansattes uttalte motvilje mot å bytte til et nytt system. I utgangspunktet er dette forståelig, gitt at man har brukt tid på å sette seg inn i et bestemt system og de funksjonenenen dette tilbyr. Tilsvarende motvilje mot å måtte gå gjennom en slik læringskurve på nytt. Samtidig synliggjør motviljen mot et slikt bytte hvor styrende systemene kan bli for hvordan vi tenker omkring læring. Vi lærer oss å bruke systemene og innordner oss disse, i stedet for å bevege oss friere mellom ulike systemer og kommunikasjonsmåter - hvert tilpasset ulike formål. En slik utforskende bruk av IKT er selvsagt mer krevende, men også den bruken som kan lede til innovasjon og bedre undervisning og læring. At vi holder fast ved det kjente er ytterst menneskelih, men forklarer også langt på vei hvorfor det står så dårlig til med IKT-kompetansen i store deler av skoleverket. LMSene har slik sett blitt krykker som vi har støttet oss til for lenge.


Vi må passe oss for at MOOC bare blir en ny form for krykke. Dette er også LMSer, om enn litt annerledes enn f eks Itslearning og Fronter. Dessverre er utviklingen, knyttet til bruk av MOOCS, så langt ikke bare oppmuntrende. Ser vi på de første initiativene, som ble markedsført som MOOCs, var dette studietilbud som la stor vekt på nye former for samarbeidslæring og diskusjoner omkring fagenes innhold og betydning. Her er det fristende å nevne et eksempel fra et større utviklingprosjekt ved Høgskolen i Bergen, som for rundt ti år siden utviklet en digital læringsomgivelse - eLogg. eLogg var designet med særlig vekt på elevens muligheter til å se hverandres arbeider og samarbeide om disse. Dette ut fra en tanke om at vi aldri lærer bedre enn når vi kan lære av og med våre likemenn. Løsningen ble testet ut i en rekke klasser, på flere bergensskoler, og viste at denne mer åpne tilnærmingen til kommunikasjon i læringsarbeidet hadde flere fordeler. Dette står imidlertid en ganske tydelig kontrast til de egenskapene ved de systemene som har blitt dyrket frem og brukt i norsk skole, der fokus i langt større grad har vært på en “lukket” kommunikasjon mellom elever og lærer. Da på bekostning av den medierte kommunikasjonen mellom elevene.  Dette er dels forklaringen på at andre verktøy enn LMSene blir foretrukket, når elevene skal kommunisere med hverandre digitalt. Litt paradoksalt er det nettopp MOOCenes fravær av en tilstedeværende lærer, som har tvunget utviklerne av disse verktøyene til å implementere funksjonalitet som aktiviserer de lærende, gjennom å sette disse i direkte kontakt med hverandre. Utfordringen fremover blir dermed å hente det beste fra to verdener: det som er kontrollert og styrt av en kompetent lærer, og det som er kontrollert og styrt av de som skal lære. Tilbakemeldinger som er tett på de lærende fungerer alltid, og her kan en lærer virkelig gjøre en forskjell. Må ha en didaktisk IKT-kompetanse. God undervisning og læring oppstår i dette samspillet, og de kommunikasjonsformene vi benytter må være fleksible nok til å fange opp dette. Igjen er MOOCs langt fra hele svaret.


Innebærer MOOC reelle endringer?

Det korte svaret er "Nei" - MOOCs i seg selv innebærer ingen betydelige endringer, hverken for de som driver direkte med utdanning eller for bibliotekene. Men, som vi allerede har vært inne på er MOOCs et av mange symptomer / konsekvenser av den gjennomgripende digitaliseringen av alt innhold og så godt som alle tjenester. Dette fører til at programvare får en mye større betydning, også innen utdanning.


På et litt mer banalt nivå, men ikke ubetydelig av den grunn, er tilgangen til læringsmateriell. Da LMSene kom på 2000-tallet beveget vi oss vekk fra en påbegynt utvikling der læringsmateriell ble lagt åpent ut på nett. Med LMSene havnet innholdet bak passordbeskyttelse. MOOCs endrer litt på denne logikken, noe som kan vise seg å være veldig positivt. Åpnere tilgang til undervisningsmateriell åpne for nye tjenester som letter tilgangen til eksisterende materiale - trolig åpner det seg behov som biblioteksarer kan fylle.


MOOCs svarer imidlertid bare delvis på en av de største utfordringene, nemlig "mobilisering". Vi har en tendens til å trekke frem alle de positive sidene ved at studentene møtes og diskuterer seg imellom på kampus: før, under og etter forelesningen. Samtidig vet de fleste av oss at det er når den innlærte informasjonen møter praksis, at virkelig læring og konkrete kunnskaper oppstår. Idelet sett bør vi altså lære i en situasjon der vi både har tilgang til et omfattende teoretisk grunnlag, og situasjoner der vi kan forstå denne teorien i relasjon til praksis - f eks i form av læring på arbeidsplassen. I denne sammenhengen kan en variant av MOOCs spille en rolle, men neppe i sin nåværende form. De fleste MOOCer er alt for styrte løp. Litt spissformulert, men ganske betegnende: om det du egentlig trenger å vite mer om kommer i modul 12, får du versågod tråle deg gjennom de elleve første modulene før du får tilgang til det du trenger. Det vi ønsker oss er heller en åpen tilgang til lærestoff, teorier, forklaringer og tester, og et rammeverk av tilhørende tjenester som lar de lærende få svar på hvordan alt dette passer inn i en større og/eller konkret sammenheng.


Hvilke roller kan bibliotekene spille?

Biblioteket kan, litt tabloid, ses på som et sett funksjoner som er definert med utgangspunkt i tilgjengeliggjøring av innhold som er distribuert og formidlet på papir. Dette har selvsagt lenge vært i endring, men mitt subjektive inntrykk er fremdeles at de fleste bibliotekarer fremhever det trykte ord som den beste, og dermed foretrukne leseteknologien. Her har de dels kunnet finne støtte fra toneangivende fagmiljøer. Det gir etter mitt syn liten mening å sammenligne to leseteknologier, papir versus skjerm, ved å sammenligne papirboka med lesing på en LCD-skjerm. Skal en gjøre en fornuftig sammenligning må en se på lesing på lesebrett, med elektronisk blekk. For det første er dette en mye mer lineær leseopplevelse, distraksjoner (som Facebook oa ) er ute av loopen, og mediet har mange av papirets gode egenskaper kombinert med digitale hjelpemidler.


På sikt er det ikke noe som tilsier at papirmediene skal beholde sin definerede rolle innenfor undervisning og formidling. Papir vil få stadig mindre betydning, og gradvis forsvinne. Min egen lesing er strengt tatt ikke mer enn en anekdote, men stadig flere kjenner seg nok igjen i at når de skal lese fag, da foretrekker de digitalt. Å lese på lesebrett med muligheter for enkelt å søke, merke og annotere, for så å kunne arbeide videre med innholdet etterpå, er langt å fortrekke. På den måten inngår fagtekstene i en digital arbeidsflyt, på en helt annen måte enn hva en kan oppnå med informasjon på papir. Det samme gjelder alle typer notater. Den digitale teknologien er allerede bedre, forutsatt at den som leser og skriver evner å utnytte den.


Gitt premisset at papirmedienes rolle vil bli av stadig mindre betydning, kan en si at det brenner et blått lys for det tradisjonelle biblioteket. Med ebøker og MOOCs, dvs digitalisert informasjon, tilgjengelig online og dermed overalt, er det få grunner til at publikum skal oppsøke et bibliotek. Ny teknologi vil gjøre den digitale leseopplevelsen stadig bedre. Allerede nå kan jeg få en relativt velfungerende programvarebasert assistent på mobiltelefonen, som jeg kan snakke med og som snakker til meg via talesyntese. I en ikke alt for fjern fremtid kan vi trolig ha slike funksjoner innebygget i et digitalt bibliotek, som gir oss en diskusjonspartner med umiddelbar tilgang til enorme mengder informasjon. Les gjerne om “the Librarian” i Neal Stephensons Snowcrash, for et lite frempek. Biblioteket kan i “verste fall” bli redusert til kun en sosial møteplass, og et sted å være for de som er på utkikk etter et pusterom.


Ambisjonene for bibliotekene som er direkte knyttet til undervisning bør imidlertid være større. Skal vi forsøke å mene noe om dette må vi se bak de distribusjonsmediene som brukes for å forflytte og vise frem informasjon, og spørre oss hva som er bibliotekets grunnleggende betydning. Hva er begrunnelsen for at biblioteket finnes?


I en MOOC-kontekst spiller bibliotekene per i dag først og fremst en rolle når innhold skal kvalitetssikres og rettigheter avklares. Dette er imidlertid en perifer posisjon, og helt sikkert ikke tilstrekkelig til å begrunne biblioteket som institusjon. En bør kanskje heller stille seg spørsmål som: Hva kan det være, på områder der læring, undervisning og forskning er i endring, hvor biblioteket kan tilføre noe, som er helt annerledes enn hva de gjør i dag? Finnes det områder som andre ikke har "okkupert", som bibliotekene kan gjøre til sine. Dette må være områder der biblioteket kan tilføre noe av unik verdi. Det man virkelig kan bli best på, ikke bare det alle er enige om at man bør være best på. Videre må det være områder der en kan ta posisjoner som andre ikke allerede har tatt eller har på radaren.


At informasjon er tilgjengelig digitalt er et grunnleggende premiss for MOOC-diskusjonen. Med det som utgangspunkt betyr det at bibliotekenes muligheter ligger i å forsøke å gjøre kommunikasjonsarenaene til sitt ansvarsområde. Dette kan handle om å bli systemeier for læringsplattform, ta ansvar for medielagring og arkiveringsrutiner, sikre juridiske sider mm. Pedagoger, medievitere, informatikere og andre har i liten grad vist interesse og /eller evne  til å gripe disse områdene, så de er fremdeles litt i spill. MOOCs kan være det som setter feltet i bevegelse, og som dermed åpner muligheter. Bibsys sin inntreden på arenanen for digitale læringsomgivelser, med mooc.no, er i og for seg et slikt forsøk på posisjonering. En slik sentralisering er fornuftig, gitt at digitale tjenester utløser enorme stordroftsfordeler, men dette vil ha bedre forutsetninger for å lykkes dersom en klarer å koble dette tilbudet opp mot lokale støttefunkasjoner.


Bibliotekenes leter en på mange måter etter en "disruptiv strategi", som kan gi innpass på nye områder. En slik strategi kan være aktivt å fjerne seg fra avhengigheten av papir allerede nå, og se på i hvilke deler av en ren digital informasjonskjede biblioteket kan spille en rolle. Et felt hvor det er åpenbare økonomisk gevinster å hente er innen forskningspubliseirng. Dette feltet er i dag som en moderne form for årelating, der offentlig sektor betaler i dyrt for innhold som de selv produserer og kvalitetssikrer. Systemene er outsourcet til private aktører, som tjener svært godt på dette. Kombinasjonen av rangeringer, finansieringsystemer og vurdering av akademisk kompetanse har her ført oss ut i et uføre av dysfunksjonelle markedsmekanismer. Ikke minst i MOOC-sammenheng, med fokus på gratis og åpen tilgang, er kommerisaliseringen av tilgjengeliggjøringen av forslning problematisk. En disruptiv strategi kunne være å etabelere åpne forskningstidsskrifter, der betydelig deler av de ressursene som i dag brukes på bibliotekstjenester og innkjøp kan rutes i retning av å administrere prosessene rundt tiddskrifter med høy faglig kvalitet og integritet. Det vil kunne oppfylle bibliotekenes grunnleggende formål, samtidig som det vil kunne være et svært positivt bidrag til tilgangen til læringsmateriell og forskningsbasert undervisning.


Bliotekarer er neppe i stand til å holde fortet alene, stilt ovenfor den digitale syndefloden. De behøver alliansepartnere! Kan bliotekarer, forskere og hackere møtes? Gratis tjenester, møter åpent innhold, ved hjelp av fri programvare!

Comments