Presentasjoner‎ > ‎2015‎ > ‎

04/15 Digital dannelse

PDF-versjon

Foredrag holdt ved bioingeniørenes utdanningskonferanse, ved HiB i mai 2015. Bakgrunn i egen praksis som nettlærer, prosjektleder for elæring ved HiB, og en som lenge har forsøkt å konkretisere hva digital danning kan være for noe gjennom egen praksis.

Vi kan begynne med et spørsmål, knyttet til hvorfor vi i det hele tatt diskuterer digital dannelse. Hvem forventes å være digital dannet? De som lærer? Utdanning har som utgangspunkt at det er den som lærer som skal dannes. Den enkelte skal så og si formes gjennom møter med faget og underviserne. .Hva så med de som underviser?.
Er de samme spørsmålene gjeldene for danning generelt, og for digital danning spesielt? 
 
Aller først bør vi skille mellom danning og dannelse, der danning forstås som prosessene som leder frem til dannelse.
Det er mange innganger til hva dannelse kan være for noe i forbindelse med utdanning. Dannelsesutvalget leverte sin utredning i 2009, og som oppfølging av Dannelsesutvalgets innstilling, ble det fremmet forslag i UHRs utdanningsutvalg om å sette ned en arbeidsgruppe for å få fram de gode eksemplene på hvordan dannelse ivaretas i universitets- og høgskolesektoren. Disse kom opp med en rekke ulike former for dannelse i utdanningene: 
  • Allmenndannelse
  • Kulturell dannelse
  • Akademisk dannelse
  • Profesjonsdannelse
  • Etisk dannelse
  • Demokratisk dannelse
  • Digital dannelse
Skal vi forsøke å definere digital dannelse er det mange aspekter som ikke er åpenbare. Hva innebærer “digital” og hva er egentlig “dannelse”..Digital kan vi i dag definere som det som foregår via nettbaserte medier. Ikke særlig presist, men det er heller ikke hensikten å snevre inn perspektivene.

Når det gjelder dannelse, velger jeg med Willhelm von Humboldt og det tyske begrepet “Bildung” som et utgangspunkt. Danning blir da en prosess der individet gjennom selvinnsikt også oppnår innsikt og finner sin egen identitet, og en plass i samfunnet.. 
Denne prosessen inkluderer alle våre handlinger, og de teknologiske sporene vi etterlater oss.

Uavhengig av hva vi velger som utgangspunkt handler om forholdet mellom individ og samfunn. I vår sammenheng, knyttet til det digitale, må dermed dette handle om hvordan digital teknologi kan støtte nettopp koblinger mellom individ og samfunn, og sette i gang prosesser som utvikler den enkelte.

Knyttet til fag er dette kanskje særlig knyttet til teknologifagene, fordi disse bærer i seg det største potensialet for både det gode og det som er dårlig. F eks byr møtene mellom kunst intelligens og biokjemi på perspektiver som kan gi oss alle et bedre liv, samtidig som det også bringer med seg skremmende perspektiver på fremtiden.

Teknologier står i et gjensidig avhengighetsforhold til kulturen som omgir oss. Individer med teknologisk spisskompetanse har imidlertid et særlig ansvar: Både når det gjelder å utvikle teknologien til noe som er til vårt felles beste, men også i høy grad et ansvar for å bidra til kulturen utvikles som et relevant korrektiv til teknologien.

Med dette som bakteppe kan vi begynne å konkretisere hva digital danning kan handle om: «Å knytte faget til verden, i en fri vekselvirkning, ved hjelp av IKT» Fritt etter Wilhelm von Humboldt: Danning som «å knytte selvet til verden i den mest allmenne, rikeste og frieste vekselvirkning».

I en faglig sammenheng handler dermed digital danning om hvordan vi tar i bruk IKT som et middel til å kommunisere omkring faget vårt, og sette dette inn i en samfunnsmessig sammenheng.

Utdanningene lever i et spenningsfelt mellom det Jon Hellesnes beskrev som to ulike sosialiseringsmåter: på den ene siden tilpasning - på den andre siden danning. Tilpasning innebærer å innrette seg i forhold til en verden, ordnet og tilrettelagt av andre. Et dannet menneske har tiltro til sin egen fornuft, og ser seg selv som aktør i eget liv.

Når vi forventer at studentene tar til seg et pensum innebærer dette at de må tilpasse seg fagets kunnskaper og forståelsesrammer. Dette går imidlertid ikke på tvers av danning, så lenge den enkelte evner å forholde seg kritisk til den informasjonen som presenteres. På samme måte vil en dannet underviser være den som ikke bare ukritisk gjentar det kunnskapssynet som lærebøkene presenterer, men som evner å problematisere relevante sider av denne kunnskapen.

Vi har nå skissert idealet: fagpersoner som benytter IKT for å formidle og diskutere ulike sider ved sitt fag i relasjon til omverdenen. Hvordan står så dette seg i forhold til påstander om at IKT ikke har hatt vesentlig betydning for undervisning og læring. For det første er nok påstanden noe som kan diskuteres, men det er samtidig liten tvil om at vi ikke henter ut det fulle potensialet i IKT. Dette handler imidlertid mest om hva vi gjør utenfor klasserommet.

For det første slår teknologien inn på ulike måter på forskjellige arenaer. Hva vi kaller dette har mindre betydning, men essensen er at vi ser pedagogikk, metoder og digitale verktøy i en sammenheng, på tvers av det som skjer hjemme, på nett og i klasserommet. Her er det definitivt ikke slik at en løsning er riktig for alle, ei heller for alle formål. Fag og utdanninger har  ulike tradisjoner og behov, som må gjenspeiles i valg av verktøy.

Jeg liker tanken på at den enkelte underviser, så vel som den enkelte student, selv har et ansvar for å sette ulike ressurser i et system, som de har nytte av i egen undervisning og læring. Jeg har selv gjort meg noen erfaringer med dette, over relativt langt tid, om enn i liten skala. Multimediejournalistikk er et av flere eksempler på studier der fagstoff og oppgaver ligger som en fritt tilgjengelig ressurs. Samtidig forsøker jeg å bygge en faglig ramme rundt undervisning, oppgaver og pensum, blant annet ved å ha en egen blogg der jeg legger ut nyheter som jeg mener er relevant for studentene. Studentene publiserer sine arbeider slik at medstudentene har fullt innsyn, noe jeg mener er en absolutt forutsetning for et godt læringsmiljø. Et slikt læringssyn må dermed støttes av publiseringsløsninger som gjør dette mulig. Videre har vi forum for studenter og undervisere. Her er imidlertid erfaringen at de fleste studentene ikke er særlig aktive. Dette er nok ut fra en ren kost-nytte vurdering.

Ideen om åpne ressurser er langt fra unik. MIT Courseware har mer enn ti år på baken. I Norge er det imidlertid fremdeles slik at det meste ligger bak passordmurer. Det er en interessant parallell her, eller rettere sagt mangel på parallell: Går vi tilbake til Humboldt finner vi en mann med mange jern i ilden, ikke minst var han utdanningspolitiker og en tydelig talsmann for universitetes autonomi. Myndighetene skulle ikke blande seg inn i forelesningens og undervisningens frihet, men et viktig premiss var da at forelesningene skule være åpne for allmenheten. En hvilken som helst border skulle ha mulighet til å orientere seg om hva professorene lærte fra seg. Prinsippet er godt, men fysiske begrensninger og hensyn til sikkerhet kan tale mot full åpenhet i vanlige undervisningsrom. På nett bør det imidlertid ikke være noen hindre for denne typen åpenhet.

Vi har allerede fått høre om MOOCs, et fenomen som har fått sin egen offentlige utredning. Det er mange forløpere for MOOCs, men i den senere tid er Kahn Academy en av de mer profilerte, som promoterer ideen om selvkjørende kurs og studier. I sammneheng med dannelse er det flere sider av dette som bør diskuteres, men i forhold til ressursenes åpenhet er dette forbilledlig.
Det er forresten grunn til å merke seg at svært mange studier, som betegnes som MOOCs, faktisk er ganske lukket.

I egen praksis har jeg forsøkt på full åpenhet. Etter hvert har jeg av ulike grunner gått vekk fra at studentene skal publisere åpent. Dette er mer juridisk begrunnet, og ikke en pedagogisk beslutning. Her vil det imidlertid være forskjeller mellom fag og tema. Fagstoff, oppgaver, informasjon til studentene ligger imidlertid åpent for verden.

Når vi snakker om danning er dette, som vi allerede har vært inne på, et spørsmål om å reflektere omkring egen faglighet i en offentlighet. Dette er et relativt tilfeldig valgt eksempel, men en blogg der en fagperson reflekterer omkring sin egen faglige virksomhet er så definitivt en offentlig opptreden. Her profileres en faglig identitet og en knytter utformelle bånd til et fellesskap som favner langt ut over den enkeltes umiddelbare, faglige omgangskrets. Om en ikke ønsker å skrive lengre bloggposter, kan Twitter eller en Facebookside også fungere som en stemme i offentligheten. 

Igjen et eksempel fra egen praksis, knyttet til Multimediejournalistikk. Det skjer mye av interesse for faget, men som ikke alltid finner en plass i pensum eller forelesninger. Å ha en kanal med mer uformell faglig formidling profilerer faget og gir studentene flere knagger å henge sine kunnskaper på. Innen et fag som journalistikken er dessuten nettilstedeværelse noe studentene må lære seg, og da passer det seg for en foreleser å forsøke seg på den samme arenaen.

Læring består av mange ulike aktiviteter som griper inn i hverandre. Digital dannelse står her i nær relasjon til informasjonskompetanse og mer verktøysorientert digital kompetanse. Noen ferdigheter og erfaringer med bruk av ulike kommunikasjonsløsninger må på plass før en kan begynne å kommunisere med verden på en måte som kan bidra til egen og andres danning. En må lære å krype for en kan gå, men den som velger å ikke kommunisere med omverdenen (utenfor klasserommet og den snevre faglitteraturen) kan heller ikke påberope seg dannelse.

Digital danning handler om hvordan vi tar i bruk IKT som et middel til å kommunisere omkring faget vårt, og sette dette inn i en samfunnsmessig sammenheng. Den digitale dannelsen blir her en form for norm for hvordan vi bør benytte IKT. Dette er imidlertid på ingen måte et fastlagt normsett, men noe som må bli til gjennom den faktiske bruken av IKT, fagets egenart og samfunnets rammer.

En første gjennomlesning, og dermed ikke helt optimal flyt. Innholdsmessig er imidlertid det meste på plass: