 Installasjonen består av 15 store tekstile lydskapninger av varierende størrelse som publikum kan flytte og vende på. Hver skapning har en innebygget lydavspiller og reagerer på hvordan den blir forflyttet ved å spille av ulike lydlooper. Skapningene har forskjellige former, overflater og vekt, og felles for dem er at de forflyttes av publikum som del av en teknologistøttet performance.  Ragnhild Enger i arbeid i systuen. Skapningene er omfangsrike og skal tåle å bli herjet litt med. I forgrunnen en skisse der skapningene knyttes til ulike euklidske rytmer. Lydavspillingen skjer som en direkte respons på hvordan brukerne interagerer med de enkelte skapningene, og gir skapningen en form for auditiv identitet. Lydskapningene blir på denne måten også en form for instrumenter som til sammen skaper et sammensatt orkester og en tredimensjonal fysisk og lydlig opplevelser. Her har jeg og Johannes Ringheim jobbet med noenlunde samme konsept som vi har brukt noen ganger tidligere (f eks Tilhører, 2014) med lyder på tre nivåer: en grunnlyd, som følger skapningen hele tiden, effektlyder, som kan brukes for å påkalle oppmerksomhet, og aktivitetslyder, knyttet til bevegelse. Moderne sensorteknologi kan fange opp selv ørsmå bevegelser og endring i orientering. Her kobles denne sensorinformasjonen til lydbehandling i sanntid, og brukeren får dermed både en haptisk og auditiv tilbakemelding. Gitt at det i alt er slike 15 slike lydobjekter danner dette en ramme som muliggjør samhandling mellom mange brukere. En form for kollektivt instrument som muliggjør emergent komposisjon. Haptisk representasjon  Haptikk, av Gresk “haptomai”, betyr å berøre. Haptisk representasjon handler dermed om samspillet mellom berøring og bevegelse. Dette kan igjen deles inn i taktil representasjon og kinestetisk representasjon, der det første handler om opplevelse gjennom berøring og det andre om forflytning og bevegelse. Når brukeren griper og forflytter et objekt vil det gå en kontinuerlig strøm av kinestetiske tilbakemeldinger som forteller hjernen omtrentlig størrelse på objektet, vekten og hvordan du til enhver tid holder objektet i forhold til resten av kroppen.Ved haptisk representasjon er også de taktile egenskapene av stor betydning. Lydskapningene er utformet på en måte som gjør at de er fleksible og myke å ta på. Overflatene er satt sammen med forskjellige tekstiler og utformet på en måte som også gir hver enkelt lydskapning en visuell identitet. Design er utarbeidet i samarbeid med Ragnhild Enger, som også står for arbeidet med søm.  Hver skapning har seks forskjellige aktivitetslyder som følger en rytme som tre og tre skapninger har felles: 3/32, 4/32, 5/32, 6/32 og 7/32. Jmf The Euclidean Algorithm Generates Traditional Musical Rhythms. Ideen er at fem taktfamiler skal interagere med publikum og med hverandre. Dermed vil det oppstå komplekse rytmer som nok ikke vil minne all verden om tradisjonsmusikk, men like fullt basert på den sammenhengen som Godfried Toussaint fant mellom Euklids algoritme og rytmisk musikk. På et vis blir dette en form for parametrisk "musikk" (avledet av parametrisk design og generativt design /generativ kunst). Uten noen form for sammenligning forøvrig: Arkitekten og komponisten Iannis Xenakis representerer parametriske møter mellom matematikk, musikk og arkitektur.
Bygget ble designet av arkitektkontoret til Le Corbusier, og i oktober 1956 ble Le Corbusiers skisser for paviljongen betrodd Xenakis. Hans oppgave var å oversette skissene ved hjelp av matematikk. På samme tid jobbet Xenakis med sin musikalske komposisjon "Metastasis", som var sterkt påvirket av Le Corbusiers proporsjonale skala, Le Modulor, basert på Fibonacci-rekken og sammenhengen med det gyldne snitt. Den sfæriske videoen nedenfor er fra en test gjort for dokumentasjonsformål. Installasjonen settes opp i et offentlig rom der det typisk er flere publikummere inne og interagerer med lydskapningene samtidig. Mer "vippepinnen" som benyttes: disse ble laget for at publikum skulle håndtere lydskapningene på en forsvarlig måte i forhold til smittevern (gitt koronatiltakene under Festspillene i Bergen i 2021).  Auditomosjon-VR Auditomosjon-VR er tenkt som et tillegg til den fysiske installasjonen. Denne delen ble imidlertid ikke realisert i forbindelse med Festspillene 2021. VR-delen består er en uendelig vandring gjennom forskjellige sfærer, der publikum møter noe av det samme visuelle universet som i den fysiske installasjonen Auditomosjon. Publikum opplever dette med VR-briller og blir dermed omsluttet av representasjonen både visuelt og auditivt, men de kan ikke bevege de representerte objektene. Borges’ iscenesetter eksistensielle paradokser som kan få oss til å tenke litt klarere og grundigere over vårt forhold til oss selv, til språket, til medier, representasjoner og verden. Der Auditomosjon må oppleves fysisk, i lokalet der installasjonen befinner seg, kan Auditomosjon-VR oppleves via nett. |
|
|
