Presentasjoner‎ > ‎2018‎ > ‎

04/18 Bærekraftig utdanning vha. programvare

Innlegget "Bærekraftig utdanning vha. programvare" i anledning HVLs konferanse om bærekraft.

Utgangspunktet for innlegget er at programvare endrer alle former for kommunikasjon, enten direkte, gjennom kommunikasjonsformene, eller indirekte, gjennom kommunikasjonsmidlene. Dette har etter vårt syn stor betydning for fremtidens utdanning, ikke minst i et bærekraftsperspektiv.
  • Interessert i temaet: sjekk denne bloggposten der Pedro Domingos forklarer jakten på "The Master Algorithm". 
Et lite eksempel med en historisk parallell fra andre sektorer: Brønnøysunds Avis, den første norske dagsavis som etablerte egen nettavis, lansert 6. mars 1995, kan fortelle at Brønnøysund kommune blir den første med "digital personalsjef".

I innlegget (videoen til høyre er en første gjennomlesing  – utnytt gjerne programvarestyringen og hør det hele på 1.25 ganger hastighet :) presenterer vi noen tanker om hvorfor programvare og koding må bli en integrert del av en bærekraftig utdanning generelt og i lærerutdanningen spesielt, potensielt med implikasjoner for flere av FNs bærekraftsmål.

Regjeringen har gitt UH-sektoren løypemelding og peker på utdanningssektoren som en vesentlig del av løsningen i møtet med “ ... robotisering, 3D-print og nye materialer, sensorteknologi, tingens internett, stordata og kunstig intelligens …” Samtidig viser en undersøkelse at 64 prosent av både ledere og arbeidstakere ikke ser hvordan dagens utdanningsinstitusjoner skal gi dem den kompetansen fremtidens arbeidsliv vil kreve av dem. Flertallet har ikke tro på at UH-sektoren kan levere den utdanningen som samfunnet trenger.

Bakteppet er de utfordringene maskinene skaper. Ikke nødvendigvis maskinene i seg selv, men programvaren som styrer de. Alle de faktorene som bærer med seg endring er styrt av programvare. Lev Manovich formulerer dette slik: «Software has become our interface to the world, to others, to our memory and our imagination .– a universal language through which the world speaks, and a universal engine on which the world runs.»

Programvare skaper muligheter, særlig fordi vi er et høykostland, men også. trusler. dersom vi ikke opparbeider og vedlikeholder og endrer kompetanse.  En annen dimensjon er at programvare endrer kommunikasjonsformene som har preget utdanning. F eks kan en se for seg forelesninger som helt eller delvis erstattes av simulering. Et annet eksempel er hvordan skrift erstattes av bilder og lyd.

Et mer dystopisk bakteppe er Vernor Vinge sine tanker om det han i 1993 kalte teknologisk singularitet:

I nær framtid kommer vi til å skape et vesen med intelligens overlegen vår egen. 
Dette kan skje på forskjellige måter, for eksempel ved at det blir utviklet en intelligent computer, ved at menneskelig intelligens kombineres med datakraft, eller ved at vårt eget intellekt biologisk sett forbedres.

Singularitet lar vi ligge i denne omgang, men om ikke annet antyder det behovet for at forståelse for koding og programmering får et bredere grunnlag i befolkningen. Dette for at vi som samfunn skal kunne ta mer opplyste beslutninger på teknologiområdet – igjen: programvare styrer alt som fører med seg betydelig endring.

Regjeringen peker på at løsningen er at alle elever skal lære seg å kode. Spørsmålet er imidlertid hvorfor vi skal innføre koding i skolen? Mitchel Resnick, leder av Lifelong Kindergarten group at the MIT Media Lab og en av de som står bak programmeringsspråket Scratch, peker på at koding handler om langt mer enn det realfaglige. Vi må spørre oss hvorfor koding skal ha en plass i skolen, og svaret er ikke det mange kanskje tror:

Very few people grow up to be professional writers, but we teach everyone to write because it’s a way of communicating with others—of organizing your thoughts and expressing your ideas. I think the reasons for learning to code are the same as the reasons for learning to write. When we learn to write, we are learning how to organize, express, and share ideas. And when we learn to code, we are learning how to organize, express, and share ideas in new ways, in a new medium.

Skal lærerutdanningen bli en del av denne fremtiden kan vi lære av en av fedrene til den personlige datamaskinen, Alan Kay. Allerede på slutten av 60-tallet så han datamaskine som en måte å gi barn kreativ frihet. På et tidspunkt da datamaskiner krevde egne speisalrom så Kay for seg Dynabook – ideer om hvor teknologien kan komme til å gå og hva den i så tilfelle kan brukes til. 

Ting tar tid, men nå er mange kommuner på Vestlandet i full gang med å innføre 1-1 dekning av datamaskiner på alle trinn i skolen. En liten sidekommentar: Chromebooks ser ut til å bli vinneren.

Ser vi på de fremtidige teknologiene som byr seg i dag peker dette frem mot visuell og auditiv syntese, nye former for simulering og visualisering og ikke minst robotisering

I årene som kommer vil vi snakke mer til maskinene våre og de vil forstå oss. Læreverkene blir ideelt sett en faglig samtalepartner. Vi som undervisere og våre studenter må lære oss å stille gode spørsmål?

I årene som kommer endres skjermene. Visualisering blir i økende grad en integrert del av omgivelsene (Augmented Reality), og visuell støtte vil dermed være tilgjengelig i alle læringssituasjoner.

Lyd og visualisering vil i stadig økende grad foregå gjennom syntese. Vi får ikke tid til å vise video under konferansen, men Hatsune Miku peker mot noe av det som kan komme. Dette er en “artist” med 22.000 “originalsanger”:


En konsekvens er at vi må lære oss å utvikle et mer dialogisk forhold til maskiner. Dette får konsekvenser for nærmest alle tekniske innretninger, fordi de styres ved hjelp av programvare. De som lærer seg å beherske disse dialogene vil få et stort fortrinn.

Alt dette må kunne styres og kontrolleres av mennesker. De lærerne vi utdanner i dag er de som skal lede dagens barn og unge inn i denne fremtiden. Vi må utruste de for det som kommer. Undervisere og studentene våre må derfor lære utvikle en større praktisk forståelse for hvordan programvare innvirker på våre fysiske omgivelser. 

Koding og programmering er nødvendig for at vi skal lære oss hvordan programvare er en måte å kommunisere på, noe som i sin tur peker mot nye ideer og nye måter å løse oppgaver på.

Vår konklusjon er derfor at lærerutdanningen behøver læringslabber / skaperverksteder på alle kampus. Dette for at studenter, og senere elever, skal kunne opparbeide allmenne kunnskaper om programvares virkemåte, for dermed å bli bedre i stand til å forme bruken av programvare i fremtiden på en bærekraftig måte.

Noen spørsmål som vi ikke rekker å ta som en del av dette innlegget, men som er relevante for den videre diskusjonen:
  • Blir det nok jobber?
    Kanskje! Det er i alle fall sikkert at det blir annerledes jobber, også i utdanningsektoren.
     
  • Stagnerer veksten i økonomien?
    Ja? Men det er trolig bra. 
    VÅRT forbruk må uansett vokse mindre.
    Dessuten er det noen paradokser knyttet til "vekst" og økonomi. Den fulle effekten av utdanning i forhold til vekst kommer først til syne når studentene kommer i arbeid.  Det å utdanne noen har i seg selv ingen verdi i økonomisk forstand, men verdien av utdanning er større enn bunnlinjen.
    Arve Hjelseth formulerer seg blant annet slik i en artikkel i Khrono: Verdier som lønnsomhet og effektivitet synes å bevege seg inn på felt hvor de tradisjonelt har vært ansett som upassende. /../ Lærere og professorer formidler ikke kunnskap fordi de kontinuerlig tenker på hvor effektive og produktive arbeidstakere elever og studenter vil bli i framtida. Men gjør de jobben sin godt, kan det langsiktige resultatet likevel bli at de bidrar til vekst for Norge.
     
  • Vil produktiviteten stagnere selv om vi får vekst?
    Ja? Digitaliseringen gir ikke penger i kassa på samme måte som fysiske produkter, og digitaliseringen vurderes dermed på mange måter på samme måte som utdanning. Økt aktivitet på områder som styres av programvare kan dermed medføre lavere produktivitet (da gitt at dette forstås som: veksten i produksjonen per enhet av de ressursene som er satt inn i produksjonen).
    Men dette handler kanskje vel så mye om hvordan økonomer beregner produktivitet og verdier. Beregner enn ting kun som tall kan en f eks konkludere med at høyere utdanning i Norge blir kraftig subsidiert ved at det er gratis å studere. Et subsidiert gode har ofte en tendens til å bli overkonsumert. Men utdanning er noe som vi som samfunn er tjent med at blir overkonsumert – det er bra at det finnes mennesker som har kunnskaper på andre felt enn det de til enhver tid jobber med. Det gjør folk mer robuste for omstillinger og diskusjonene i samfunnet bedre.
    Derfor tjener vi (i mer enn økonomisk forstand) som samfunn på å ha mange med høy utdannelse. Samtidig er det gunstig med relativt små økonomiske forskjeller i samfunnet. Dvs at de med høy utdanning får mindre igjen for dette enn hva mange tallknusere synes å ønske seg. Nettopp derfor er gratis utdanning og "overkonsum" bra – den samfunnsmessige avkastningen av utdanning er større enn den privatøkonomiske.
    Kanskje er problemet at vi ledes av for mange økonomer?
     
  • Vil det bli større ulikhet?
    Kanskje! Men kunnskap er motgiften og behovet for livslang læring øker. Mer at denne læringen helt åpenbart ikke skal skje ved at mange mennesker reiser til de stedene hvor utdanningsinstitusjonene befinner seg.
     
  • Vil store grupper falle ut av arbeidslivet?
    Kanskje! Vi må trolig finne nye, meningsfulle oppgaver. Kunst og kultur er en del av svaret. Helse og omsorg et annet.
     
  • Klarer vi å skattlegge riktig?
    Kanskje! Et samfunn med relativt små forskjeller er et godt utgangspunkt, men det holder ikke å skattlegge lønnsinntekt. Fremtidens roboter må betale skatt i forhold til de verdiene de er med å produsere.